Bak det tilsynelatende litterært ubesvangrede navnet Barry Hannah finner vi en jækla god forfatter.
Barry.
Det er alltid vanskelig å oppsummere hvorfor en forfatter er god. Det jeg liker med Barry er stilen og tonen, sammenstillingene av ubeslektede elementer og setningenes plutselighet, fylla og sexen og kroppen og muntligheten, jazzen og det tilsynelatende innfallsbaserte i fortellingene, følsomheten og ufølsomheten, fiskehistoriene og sørstatsrasismen og fascinasjonen for borgerkrigen og Koreakrigen og Vitenamkrigen, portretteringen av piloter og leger og intellektuelle og white trash, syke og dumme og gale, folk som ligger under for livet og fortsetter å riffe om det, slang og sosiolekter, den hypnotiske kraften i en noen ganger helt enestående stemme.
I omtalene av bøkene hans kommer stadige sammenlikninger med musikk og voodoo opp.
Barry døde i 2010 og er aldri oversatt til norsk. Dette er et hint.
Barry var fra sørstatene og mislikte ideen om sørstatslitteratur. Han skrev likevel sørstatslitteratur.
Googler du «Barry Hannah» får du nesten 94 tusen treff. Han var alkoholiker og sluttet å drikke to ganger. Så fant han selveste sørstatenes Jesus. Jeg vet ikke om det skjedde noe med det han skreiv som følge av det.
Barry kan for eksempel beskrives som en blanding av Faulkner og Carver, eller av en narkoman Mark Twain og en lat Joyce.
Eventuelt en lykkelig Céline, dersom det ikke i seg selv var logisk umulig.
Et utdrag fra Ray (Grove Press, 1980):
XI
Whoever created Ray gave him a big sex engine. I live near the Black Warrior River and have respect for things.
XII
I’m falling in love with Sister again, who is not my wife. After my breakfast, which I hate to eat but is necessary for the tummy, after the multivitamin tab in case I miss something (on of those fuckers might just connect and root me up again), the house is uninteresting and I get out a Penthouse magazine. There Sister was, almost exactly. Not her, of course, but right on the button as to looks and smile, nipples, feet. I really find good-looking feet irresistible in a woman. I came near to losing a patient while I was looking at her feet. She wasn’t anything for looks beside her feet. Hubba hubba. I almost fell face-down in her thing while I was doing her appendectomy. Sister. Listen. I want you. (…)
Sister quit the set right in the middle and we went to the Hooches and up to her room. She put her feet up for a while and then got naked. Her eyes looked tired a bit. Her toes ware chafed by the high sandals she wore. But she was a violent delight. For about an hour we went into the beautiful nowhere together. When she came, she screamed like a man getting stabbet. Lucky that room was fixed for sound.
«It’s not enough,» she said after she was relaxed some. «I want you all the way up in my ass. Every inch of you, Ray.»
She went and got the Vaseline.
None of this should happen, but it does. (…)
I read the paper as I was waiting in the emergency room. Sister is dead, and they have Maynard Castro as probable cause. Three times through her preciuos brain. Maynard just could not take the beauty. Not a sign of sexual molestation. No sign of nothing except an outright shooting in the nightclub where she sings.
He couldn’t even wait for her to sing a the Youth Impact.
Lewd stories came out about him, as told by his wife and others. Repressed sexuality that finally pitched him over into total craziness.
Sit on that, Ray. Your left arm is gone.»
Her hadde bånnlinja tenkt til å sitere en annen fortelling fra Barry, en novelle om en mann som blir til en hund, men det kan ikke bånnlinja fordi den er motstander av å alfabetisere eller på annen måte systematisere bokhyllene sine, så når bånnlinja finner igjen den boka er ikke godt å si. Ikke husker vi hva den heter heller. Har vi mistet den? Å båj.
Til slutt vil bånnlinja regne penger over biblioklept.org som er stedet vi først hørte om Barry.
bånnlinja 