Har bånnlinja nevnt at Sopranos

er den beste tv-serien i fjernsynets historie? Det vil nærmest umiddelbart bli postert en serie begrunnelser til dette. Nærmest umiddelbart.

*Edit: istedet for en serie begrunnelser, gjengis istedet en serie påstander om hvorfor Sopranos er bedre enn The Wire, som svært ofte også regnes som Verdens Beste TV-serie (VBTV) og derfor funker fint som motbevis mot motbevis.

 

The Wire versus The Sopranos, om tittelen verdens beste tv-serie

 

  1. Posisjon: The Sopranos er en bedre tv-serie enn The Wire. S er verdens beste, TW er verdens nest beste, antakelig.
  2. Indisium: Det finnes ikke repriser av The Wire. Etter at serien gikk på NRK2 forsvant den fra norske tv-skjermer og så vidt jeg vet er det omtrent slik situasjonen var i USA også. Det er ikke overraskende; det fantes knapt tv-stasjoner som var interessert i å sende serien da den gikk for første gang. Så vidt jeg har forstått er en av de saliggjørende trekkene ved TW – i følge dem som rutinemessig kårer den til verdens beste tv-serie – at den fikk så få seere da den gikk på tv, og så mange på DVD, og at dette dermed beviser dens kvalitet, at den er en serie for feinschmeckere. Men det er naturligvis en feilslutning: at noe som er laget for tv ikke fungerer på tv, men på DVD, er ikke et kvalitetstegn, og på ingen måte nødvendigvis et kvalitetstegn. Det kan like gjerne være et tegn på manglende forståelse for mediet.
  3. Sopranos‘ repriser ruller og går på kanal etter kanal, år etter år. Nå er det elendige serier som også gjør det, men det gir i det miste et pekepinn om at serien treffer noe, at den fungerer på tv.
  4. Hver episode, ja så godt som hver eneste frame av hver episode av Sopranos ser ut som et bilde av Edward Hopper. De beste ser ut som dramatiseringer av Rothko. Kunst og kunstverk, primært billedkunst, gjennomløper serien og beveger folk, motiverer dem, forstyrrer dem, minner dem på livets korthet, på livets sårbarhet, på det absurde, det komiske og det storslåtte – slik som serien selv gjør.
  5. TW ser ut som en dokumentar, en litt dårlig finansiert dokumentar, og allikevel uten den forstyrrende ektheten, den hverdagsligheten som farger dokumentarer, som minner deg på at det onde eller de foraktelige er like i nærheten, hele tiden. Den ser ut som en tv-serie som forsøker å være en dokumentar, og det er helt presist hva TW er.
  6. Det finnes en episode av TW som tåler å spilles igjen uten konteksten av fem sesonger rundt seg, og det er den hvor Bunk og McNulty sier fuck fuck fuck i to minutter eller hvor lenge det er. Det er den eneste sekvensen som er tilfredsstillende alene, og den er – på ingen måte tilfeldigvis – nedtynget i gjeld til Sopranos. Humoren, profaneringen, den dramatiserte dialogen, døden: Sopranos.
  7. Sopranos er et eneste langt angrep på kapitalismen, en kritikk av hva kapitalismen gjør med menneskesjelen: it’s all about motherfucking cocksucking money, sier Tony til dr. Melfi, og oppsummerer det hele. Seriens interesse for psykologi understøtter og forsterker dens interesse for kapitalismens innvirkning på psyken. Kapitalisme som grunnleggende psykisk traume. TW har kapitalismen som grunnleggende behaviouristisk betingelse, men der er det drømmen om kapitalismen som er motivet – den velfungerende kapitalismen, styrt av konvensjoner og valuta og banker og politi, fremfor vold, kaos og den sterkestes rett. S viser at den sterkestes rett gjelder overalt der hvor det er kapitalisme. TW ønsker mer kapitalisme, bedre kapitalisme.
  8. TW ser først ut til å være et langt argument for legalisering, eller tolerert lovbrudd, av narkotika, men ombestemmer seg så, og gir opp denne hypotesen: å lage soner med lovlig narkotikabruk, sier serien, betyr å skille mellom mennesker; de som har rett til et godt liv og de som man har gitt opp, de som ikke har den retten. Siden serien samtidig langt på vei påstår at mennesket er fullstendig et produkt av sine omgivelser, blir en sånn skillelinje umulig å trekke.
  9. TW ser først ut til å være et argument for fraværet av en stabil, enhetlig, karakteristisk personlighet, uavhengig av omgivelsene, altså et argument for menneskets fullstendige avhengighet av omgivelsene. Men samtidig lar serien McNulty være en uforanderlig horebukk, lar Omar være ubestikkelig seg selv, han fyren som sier shiiiiit hele tiden, etc., som om den sier «Vi er alle bare et produkt av omgivelsene våre og menneskene rundt oss, unntatt i de tilfellene hvor vi ikke er det».
  10. Sopranos psykologiske-etiske innsikt er dypere og vanskeligere: alle mennesker inneholder godt og ondt, omgivelsene støtter og styrker begge sidene, vi må ta bevisste valg og analysere konsekvensene av våre handlinger og av våre intensjoner. Vi må ta vanskelige valg, valg som ikke støttes av strukturene rundt oss, og som derfor, for oss, virker absurde, usanne. Og likevel må de tas; vi må velge det gode selv når, spesielt når, det virker minst fornuftig å gjøre det.
  11. Sopranos er en tv-serie som stoler på fiksjonens kraft, som understøtter det fiktive som instrument til sannhet. Foruten det at serien er en klassisk scripted serie helt uten koblinger til eller fra reality/virkelighets-tv, og dermed i seg selv et direkte bevis på tillit til fiksjonen, finner vi igjen dette i det høye antallet kunstverk som vandrer gjennom serien; maleriene, skulpturene, sangene, de gamle filmene Tony alltid ser på, det gripende gjennombruddet Christopher har på teaterkurset, etc.; hvem kan glemme maleriet av Tony og Pi-o-mine, som Paulie redder fra søpla og får endret til et maleri av Tony som napoleansk general?
  12. Og gjennom denne troen på det fiktive blir det fiktive til det virkelige; hva er mest virkelig, the Bada-Bing! eller the high rises?
  13. Etter en hel del eksponering for S oppdaget jeg at familiemiddager, juleaftener, begravelser og andre dress-og-slips-anledninger fikk en tilleggsdimensjon: om og om igjen kjente jeg tilstedeværelsen av noe Sopranos-aktig, av at vårt private familieøyeblikk knyttet seg til en større kontekst, en grunnleggende sort komikk ved tilværelsen.
  14. TW er en tv-serie som ikke stoler på fiksjonen, som ikke tror på sannhet gjennom fiksjon, og derfor anstrenger seg for å oppnå maksimal ekthet, maksimal autentisitet, maksimal realisme. Og samtidig greier den ikke å styre unna banale grep som «den snille/misforståtte raneren/morderen/dopdealeren», «den intelligente skurken som oppretter et lovlydig firma som front, men deretter blir mer interessert i lovlydig virksomhet, men som hindres i å forfølge dette av den gamle gjengen», «den sjarmerende narkomane med et hjerte av gull», etc.
  15. TW‘s ønske som maksimal ekthet gjør at mange av skuespillerne er castet fra virkelige tidligere narkomane, kriminelle, dealere, etc., med den forventede effekt dette har på skuespillernivået i serien.
  16. TW har fått gjetord om å være «den nye romanen», f.eks. på Litteraturhuset september 2013 (undertittel: Nærlesing av The Wire). Men det er den ikke: den er ikke en roman, det er en tv-serie. Er det et kvalitetstegn at en kunstform etterligner en annen?
  17. Så vidt jeg forstår det har TW ikke hatt etterfølgere; den har ikke skapt en ny trend. Med unntak av de tv-seriene som skaperne av TW selv har skapt, som Treme, som kanskje er en veldig god serie, men også den temmelig undereksponert, og jeg derfor ikke har sett den, er det tilsynelatende ingen som ønsker å benytte den formen TW benyttet til å fortelle en historie.
  18. Sopranos er ikke en roman eller noe annet enn en tv-serie. Dermed har den skapt tv-historie og generert direkte og indirekte et enormt antall tv-serier. Uten S ville det ikke vært noe Dexter eller Weeds eller Hung eller Breaking Bad eller Boardwalk Empire eller True Detectives, og dermed heller ikke noen av de mange kopiseriene fra disse igjen. Det er lett å glemme i dag at S var den første store dramaserien som hadde en skikkelig skurk i hovedrollen, en virkelig morder og yrkeskriminell, en bølle. Det er lett å glemme hvor konservativ national television i USA har pleid å være, og fortsatt langt på vei er.
  19. S er grunnen til at tv er den nye filmen, det nye stedet hvor dyktige skuespillere og regissører og manusforfattere vil jobbe, hvor de kan gjøre spennende ting. Man kan godt gå gjennom den historiske utviklingen av kvalitets-tv og vise til Hill Street Blues eller Buffy eller hva du vil, og det er klart at S inngår i en historisk sammenheng, men uten S ville tv-historien vært annerledes, og tv-landskapet ville ikke vært slik det er i dag.
  20. Sopranos har bedre musikk, og bedre bruk av musikken, enn TW. Jeg har aldri googlet for å finne ut hvilken låt de spilte i akkurat den scenen i akkurat den episoden av TW; det har jeg flere ganger med S, og mange av de låtene roterer fortsatt på Spotify-spillelisten min. Dylan, The Chi-Lites, Tindersticks, etc.
  21. Debatten gikk i sin tid på Underskog.no om S eller TW var verdens beste tv-serie, men resultatet var på forhånd gitt, for den som liker å lese klasse og kultur: TW vant, med en del, men ikke veldig mange stemmer, mener jeg å huske. Det bør være klart at TW ble valgt som verdens beste tv-serie ikke bare pga seriens kvalitet, men også pga dens ambisjoner og dens manglende public appeal: etter at tv har vært synonymt med egalitær og demokratisk kulturkonsumpsjon siden dens opprinnelse, er omfavelsen av The Wire et forsøk på å etablere differensiering i tv-konsumpsjon, ikke fra skapernes side, som nok forsøkte på, og feilet i, å nå ut til de store massene, men fra seernes side, fra den utdannede kultureliten, og de som skulle ønske de var den utdannede kultureliten.
  22. TW har mye fint for seg. Men det er ikke verdens beste tv-serie. The Sopranos er det.

 tony-oil-painting

 

Advertisements
Merket med

Tal, venn.

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s

%d bloggers like this: