var en forbløffende oppskrytt bok. Med en bokinnbinding gjennomtagget av skryt og sammenligninger med Store Amerikanske Minimalistiske Forfattere forventet jeg et klassisk under-overflaten-minimalistisk plotbasert mesterverk. I stedet skapes en vagt sjarmerende fortelling om en psykologisk flat fyr i Dubai som prøver å selge IT-løsninger til kongen der, hvis han bare dukker opp. Den nye Hemingway? Å neida. Det var noe pageturner-aktig over plotet, det skal Eggers ha, og det ble aldri den Slottet møter Trolldomsfjellet møter Vente på Godot som jeg antok at fortellingen skulle bli til, men den ble aldri så mye mer heller. Det tegnes et bilde av en voldsom dobbelthet – eller hykleri – i Dubais kultur, men til det bildet har jeg ikke mye korreks eller støttende erfaringer, så det blir bare en påstand (jeg har ikke noe problemer med å tro på påstanden, men den gir heller ikke noe mer av seg).
Men teksten fremfører et godt argument mot outsourcing av arbeidskraft: når man først har flyttet vareproduksjonen ut til et lavkostnadsland, tar det ikke lang tid før lavskostnadslandet innser at de ikke lenger trenger de opprinnelige produsentene og begynner å produsere sine egne, konkurrerende produkter, til langt lavere pris. Så begynner man å tape penger, og for å kompensere flytter man mer av produksjonen ut av landet, etc. Slik blir man utkonkurrert av sine egne oppfinnelser, av sin egen forretningsplan.
Kapitalens befaling om å tenke på bånnlinja overser at det er to bånnlinjer i vår sivilisasjon: en kortsiktig og en langsiktig. Balanseringen av disse – økonomisk, psykologisk, filosofisk, politisk, etc. – er den repeterende utfordringen i den individuelle og den kollektive tilværelsen.
Sånn sett speiler Eggers den økonomiske situasjonen i hjemlandet sitt, hvor kortsiktig finansiell gevinst alltid overprøver større sivilisatorisk gevinst, når han ikke balanserer det politiske med det litterære i A Hologram for the King.
bånnlinja 