Reformasjon av filosofien

Hvorfor tyr vi ikke til europeisk kulturhistorie og filosofi når vi skal finne svar på livets store spørsmål? Hvorfor er ikke filosofifaget mer interessant for almenheten? Har ikke filosofien noe å formidle utenfor universitetsmiljøet?

Det er en klisjé at filosofien siden den oppsto har søkt å besvare spørsmålet om hva som er et godt liv, men like fullt er det en sann klisjé. Filosofiens egentlige spørsmål har ikke vært virkelighetens underliggende metafysiske beskaffenhet, eller språkets implisitte etiske implikaturer, men hvordan vi bør leve. Sokrates får som regel æren for å ha satt dette spørsmålet som erkjennelsens sentrale spørsmål, og dermed ha skapt filosofi overhodet, men selv før-sokratiske filosofer som Heraklit adresserte hvordan vi bør leve, hva vi bør gjøre og ikke gjøre: «Det er ikke til det beste at mennesker får alt de vil ha» (DK B110).

Det er ingen grunn til at filosofien bør oppgi spørsmålet eller miste perspektivet om hva som er et godt liv. Tvert imot.

Humaniorafagene er under et veldig begrunnelsespress og har vært det i flere år, i den såkalte «humaniorakrisen». Internasjonalt ser vi humanistiske fag redusert og nedlagt under henvisning til en samfunnsmessig kost/nytte-kalkyle hvor studenter, arbeidsgivere, offentlig forvaltning, politikere og sponsorer bare ser kostnader og ingen nytte ved litteraturvitenskap, lingvistikk, historie, filosofi. Rapporten «Hva skal vi med humaniora?», skrevet av syv professorer i humanistiske fag og bestilt av Fritt Ord, lansert 21. mars 2014, tar utgangspunkt i at det ikke lenger holder å si at humaniora leverer dannelse til samfunnet, som er et nødvendig grunnlag for en opplyst offentlighet.

Vi må nå definitivt forlate tanken om at humaniora legitimerer seg selv. Det går ikke lenger an å tenke at humaniora er en selvfølge, fagene må legitimeres ut fra samfunnets behov. Men det er ikke det samme som snever nyttetenkning, sier Helge Jordheim, professor i kulturhistorie ved Universitetet i Oslo.

http://morgenbladet.no/samfunn/2014/humaniora_for_innadvendt#.UzbWNfl5Pot

Rapporten konkluderer med at humaniora representerer en vitenskapelig beredskap mellom dannelsesidealet og ren samfunnsøkonomisk nytte; humaniora er en ressurs for samfunnet når noe uventet skjer. Humaniora er en kriseberedskap for samfunnet. Kunne ikke også, burde ikke også, denne kriseberedskapen ligge på individuelt nivå? Kan vi ikke forvente at filosofien skal forberede oss på det vi vet livet inneholder, fordi det alltid inneholder dette, for alle mennesker? Psykologien har terapeutisk verdi, men fortrinnsvis i patologiske tilfeller, som helbredelse av psykisk-emosjonell sykdom eller ubalanse. Psykologien kan ikke forebygge psykiske traumer, kan ikke øke kvaliteten på livene våre, dersom vi ikke allerede er blitt syke og trenger medisin. Filosofien, derimot, kan øke livsverdien, livsdybden, rasjonaliteten, beredskapen ovenfor ventede og uventede ulykker. Filosofien kan hjelpe oss å oppnå stoikernes ideal; indre ro. Og med indre ro er vi ikke på langt nær så sårbare ovenfor kynisk markedsføring av verdiløse produkter og politisk profitt av vår usikkerhet, frykt, misunnelse og fordommer.

Humaniora generelt, og filosofien spesielt, bør strebe mot å gjøre livene våre bedre, tilværelsen rikere, meningen med det hele klarere, smertene mindre.

Filosofiens oppgave bør være å vise oss hva som er et godt liv og en god død; å avklare de grunnleggende paradoksene i tilværelsen. Mennesker ønsker trøst, retningslinjer, svar, hjelp, visdom. Filosofien bør gi dette; ikke bare abstrahert og spesialisert akademisk kunnskap som krever egne ordbøker og leksika for å forstå selv problemstillingene i.

Det er visdom i tekstene og tankene til de store filosofiene i vestlig historie; men den akademiske filosofien er ikke interessert i denne. Akademisk filosofi vil heller studere abstrakte og akademiske aspekter ved Platons dialoger enn hva de kan fortelle oss om livene våre, enn hva de forteller om mot, om alvor, om styrke i motgang, om tålmodighet, kjærlighet, vennskap, død.

I løpet av de tretten årene jeg studerte på universitetet i Oslo, hadde jeg en forelesning med døden som tema. Det var i metafysikken, og døden ble behandlet som alle andre temaer, et abstrakt objekt kan kunne pirke i, studere på objektiv avstand. Jeg husker ikke hva som ble sagt, det kan ikke ha vært dyptloddende, fordi det jeg fortsatt husker, fjorten år seinere, er at et øyeblikk, mellom de logiske analysene av døden, sa foreleseren, professor Panagiotis Dimas, «Jeg mener ikke å ta lett på døden. Jeg syntes døden, det at vi skal dø, er helt jævlig», og så fortsatte han undervisningen. Kunne vi ikke be om en behandling av døden som anerkjenner at vissheten om døden er helt jævlig, og så gå videre derfra? Ja, dette er jævlig, og derfor… ? Epikurs analyse av døden og dødsfrykten er fortsatt den mest betryggende setningen som Europa har frembrakt hva døden angår («Når jeg er her, er ikke døden» etc.). Men dødsangsten er like reell som kroppene våre, og kan ikke abstraheres vekk, med eller uten gode setninger. Vi er utstyrt med noen grunnleggende følelser som må anerkjennes og analyseres, og deretter kan vi handle i henhold til vår rasjonalitet og våre verdier og mål, innforstått med at vi føler det vi føler, uten at dette tar makten over oss.

Hva skjer når filosofien ikke vil snakke om det mennesket har behov for å høre om? Philosophersmail.com, om Miranda Kerrs omfavnelse av buddhismen:

Miranda was ready for guidance. She wanted someone to explain what you need to do to steer a path through life. And, because of certain deep prejudices against the idea of being useful, Western culture let her down.

Miranda’s rejection of the West is the West’s fault. She needed help and none was given. This isn’t just a problem for one very famous model, it’s a problem for all of us, in the East and in the West. We are missing out on a crucial resource. The great figures of Western culture almost all wanted culture to function as an instrument for the pursuit of a wiser life: Socrates, Epicurus, Seneca, Montaigne, Schopenhauer, Nietzsche, Schiller, Tolstoy, Proust… all wanted culture to be not an object of academic study, but a living resource that could offer counsel and direction (for when a boyfriend had been killed) – much as the Eastern ‘wisdom tradition’ has always believed.

It’s time to return Western culture to its rightful ambitions, not in order to win out over the East, but in order to stand as its legitimate equal in the pursuit of a path to human flourishing.

http://www.philosophersmail.com/250314-utopia-kerr.php

Filosofien trenger en reformasjon. Den anglo-amerikanske analytiske filosofien er inne på et spor som 99% av verdens befolkning ikke forstår, ikke ønsker å forstå og ikke trenger å forstå; den er helt uinteressant for dem. Det som foregår på de filosofiske instituttene har ingen relevans for hvordan vi lever eller de spørsmål vi faktisk stiller oss selv gjennom livet. En viktig grunn til at folk tyr til new age-pseudovitenskap, nyreligiøsitet og konspirasjonsteori, er fordi den virkelige vitenskapen, de faktiske instituttene på de faktiske universitetene, ikke svarer på spørsmålene deres. Mennesket ønsker et opplyst liv, ønsker å utvikle sinnet sitt og seg selv, ønsker veiledning og visdom. Hvis ikke vestlig filosofi, vestlig vitenskap og vestlig kultur kan gi dette, vil deres konkurrenter gjøre det i stedet. Det er nok av maktbegjærlige institusjoner og kapitalistiske industrier som lever godt på vår utrygghet, vår frykt for det ukjente og vår manglende evne til å forsone oss med livets realiteter og statistiske probabilitet.

Det siste store forsøket på å få vestlig filosofi til å innta denne rollen, eller deler av denne rollen og å svare på disse spørsmålene, var eksistensialismen. Den siste generasjonen som var inspirert av denne retningen var 68-erne; frihetsbudskapet og det etiske ansvaret som forfektes av eksistensialismen passet utmerket inn i deres politiserte livssyn. Jeg antar at eksistensialismen strandet til dels på grunn av sin utilgjengelige form (verken poesi eller vitenskap og dermed tilnærmet umulig å motbevise eller etterprøve), dels på grunn av sitt pessimistiske innhold, sin aversjon mot «det vanlige livet», med jobb og barn og husarbeid som tilværelsens nav, fremfor eksistensiell angst, kontemplasjon av døden og overskridende opplevelser som det eneste sanne eller virkelige. Men eksistensialismen har likevel et beundringsverdig utgangspunkt og en overbevisende CV: å hjelpe oss med tilværelsen, å avklare de grunnleggende vanskelighetene – døden, meningsløsheten, det evigvoksende begjæret, valgfriheten som nødvendigvis betyr å velge vekk så mye, den påfølgende angsten og angeren. I et uoversiktlig liv kan posisjoner som stoisismen, eksistensialismen og epikurismen hjelpe oss til å ta valg, å rydde vekk det som er avledninger og øke vår livsverdi med å avklare hva som er verdifullt og hva som ikke er det. Men universitetene er bare interessert i disse posisjonene som abstrakter, som historiske posisjoner uten dypere interesse eller sannhet. I stedet overlates mennesket jakt på svar og selvforståelse til massekonsumerismen, en gjennomamerikanisert underholdningsindustri, massemedienes forstyrrede verdier og opportunistisk stemmefiskepolitikk.

Ulykkelig kjærlighet. Tranströmer, Madrigal:

De svåraste brotten förblir

ouppklarade trots insats av många poliser. På samma sätt

finns någonstans i våra liv en stor ouppklarad kärlek.

Alle har, på ett eller annet tidspunkt i livet, noen, eller et minne av noen, eller en forestilling om noen, som de lengter, enten frem eller tilbake, til. Vi elsker, men er ulykkelige; vi er lykkelige, men elsker ikke. Hvorfor må det bare være horoskoper og religioner og chakra-healere som adresserer vårt kjærlighetsbehov, og hvorfor vil ikke filosofien gjøre det? Platons dialog Faidros handler om kjærligheten og dens forskjellige former, men det er ikke kjærligheten som er fokus nå man studerer Faidros, det er ørsmå filologiske avveininger, mulige ontologiske implikasjoner av plasseringen av preposisjoner, tolkninger så komplekse og begrepsmessig innfløkte at de umulig kan ha vært intendert av noen som levde før 1970 (og dermed utelukkes muligheten til å kommunisere med majoriteten av de mennesker som har eksistert, noe skriftspråk egentlig skal gjøre oss i stand til) og umulig kan interessere noen som ikke har veldig mye tid til overs for å nøste opp i tolkningsmulighetene og inngå i den uendelige diskusjonen om hvilken som er minst utroverdig.

Livet er en pendelgang mellom lidende begjær og tilfredsstilt kjedsomhet. Hvordan skal vi forholde oss til dette? Schopenhauer, Studies in Pessimism:

Human life must be some kind of mistake. The truth of this will be sufficiently obvious if we only remember that man is a compound of needs and necessities hard to satisfy; and that even when they are satisfied, all he obtains is a state of painlessness, where nothing remains to him but abandonment to boredom. This is direct proof that existence has no real value in itself; for what is boredom but the feeling of the emptiness of life? If life—the craving for which is the very essence of our being—were possessed of any positive intrinsic value, there would be no such thing as boredom at all: mere existence would satisfy us in itself, and we should want for nothing. But as it is, we take no delight in existence except when we are struggling for something; and then distance and difficulties to be overcome make our goal look as though it would satisfy us—an illusion which vanishes when we reach it; or else when we are occupied with some purely intellectual interest—when in reality we have stepped forth from life to look upon it from the outside, much after the manner of spectators at a play. And even sensual pleasure itself means nothing but a struggle and aspiration, ceasing the moment its aim is attained.

http://www.gutenberg.org/cache/epub/10732/pg10732.html

Vi er epistemisk utestengt fra vår egen lykke. Lidelsen er levende i nervesystemet, men lykken er bare fraværet av alarmen, fraværet av lidelsens liv. Hvordan går vi videre etter denne erkjennelsen? Hvor går vi? Burde vi ikke kunne gå til filosofien, den vestlige sivilisasjons reserve av visdom, for å få svar som angår oss, som angår våre liv?

Jo, det burde vi. In fact, vi bør forlange å kunne gjøre det.

Advertisements
Merket med , ,

Tal, venn.

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s

%d bloggers like this: