Den iboende trangen til å eie skjønnhet

gjør oss til idioter: det skjønne.

gjør oss til idioter: det skjønne.

Det viser seg at vi mennesker har noen dypt rotfestede, intuitive reaksjoner på skjønnhet. En av disse reaksjonene er ønsket om å besitte eller eie skjønnheten. Det er et idiotisk ønske. Det er samtidig nesten umulig å ignorere. Det er det ønsket som får oss til å ta tjue mobiltelefonbilder vi aldri kommer til å se på igjen når vi ser noe vakkert, som får oss til å handle suvenirer (alltid overprisede, alltid ubrukelige) når vi besøker vakre steder, som får oss til å opptre som idioter når det er pene mennesker i nærheten. Det gjør oss til dårlige partnere, fordi vi er sjalu (vår eiendomsrett er truet), og til unødvendig strenge foreldre, fordi vi mener å eie barnas liv. Trangen til å eie skjønnhet er idiotisk, fordi vi vet at vi ikke kan eller skal eie den, og likevel gir vi etter for dette ønsket. Og samtidig, i motsetning til dette, kjennes denne instinktive reaksjonen på skjønnhet som den kommer fra noe godt, noe altruistisk, noe som er vendt mot verden og ikke oss selv.

Hva kommer dette ønsket fra? Fra følelsen av å stå ovenfor noe sjeldent og verdifullt, og derfor viktig å bevare, å passe på? Fra et religiøst instinkt? Fra vissheten om døden, siden det bare er mennesket, dyret med dødsbevissthet, som har estetiske opplevelser (ser det ut til)?

På stående fot kommer jeg ikke på noen bøker jeg har lest som behandler dette temaet litterært. Det kan da umulig stemme. Jeg har enten lest helt feil eller veldig riktig litteratur.

Advertisements
Merket med

Tal, venn.

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s

%d bloggers like this: