Bakomfilmen til en altfor utgravd film

Dersom Peter Jackson av ikke helt selvforklarende grunner skulle hatt kjennskap til Dag Solstads Armand V., fotnoter til en uutgravd roman, og hadde opplevd formgrepet i romanen som en slags åpenbaring, kunne vi kanskje, ytterst kanskje, ha sluppet CGI-marerittet Hobbiten og i stedet bare blitt presentert den menneskelige og nesten sjarmerende samlingen av bakomfilmer som presenteres på disk to i DVD-utgavene til de 3 (!) 2 1/2 times (!!) filmversjonene av Tolkiens Hobbiten. Slik Armand V. bare ga oss fotnotene til en «uutgravd roman», en roman forfatteren ikke orket å skrive ut, men likevel gjerne ville formidle fotnotene til, kunne P. Jackson ha grepet muligheten til å gi oss bakomfilmene til Hobbiten uten den egentlige filmen, den utgravde fortellingen. Hadde han gjort dette ville vi som seere blitt presentert en gjenkjennelig virkelighet, en serie menneskelige ansikter, handlinger og verk som de egentlige filmene tar fullstendig avstand fra og derfor, frame etter frame, lider under, og får seeren til å lide under, i stedet for den plastiske, masete og ekstremt uinteressante forestillingen som vi i dag må forholde oss til som den eneste og sannsynligvis, i de neste femti årene eller mer, endelige filmatiseringen av Tolkiens Hobbiten.

Peter Jacksons filmatisering av Ringenes Herre må kalles vellykket; som en av horden av lesere med gode Tolkien-minner fra et sårbart og idiotisk punkt i livet mellom barn og voksen, var jeg på et vis lykkelig over at såpass få endringer hadde blitt gjort i fortellingen (sammenlignet med hvilken grad av vold mot et manus som er vanlig, og nesten alltid nødvendig, i filmatiseringer), at effektene var så gode, at castingen så vellykket, at musikken var helt riktig svulstig, etc., samtidig som filmene også var smertefulle å se seg gjennom; store og tunge og enormt pompøse og altfor lange, gitt hvilket materiale som fikk være med i filmene. Det burde likevel være grei skuring med den uunngåelige filmatiserte Jacksoniseringen av Hobbiten som fulgte.

The-Hobbit-The-Desolation-of-Smaug-Production-11

RH og H er narrativt strukturelt identiske: en hobbit, symbolet på den lille (engelske, hjemmekjære, middelaldrende, matglade, peiskosbegjærende) mann, legger ut på en lang og farefull reise for å utslette den store fienden, en ondskap hvis symbol er ilden. På den farefulle reisen møter han mange fiender og mange venner, som alle spiller inn i fortellingens underliggende moral. Den lille mann beseirer ikke fienden på slagmarken, det er det andre som gjør, men han bidrar vesentlig til kampen. Den største forskjellen på fortellingene er åpenbart at Tolkien hadde blitt en langt dyktigere forteller i RH enn i H, noe som burde lettet filmatiseringen betraktelig. I H er både vennene og fiendene lokale og tidvis latterlige, i RH er de universelle og gresk-tragisk seriøse. Det er færre uvesentlige sidespor, bifigurene er mer fyldig utbrodert, det er færre deus ex machina-løsninger i RH. Fortellingen er renere og mer effektiv i RH, selv om den er større og involverer flere personer og steder og tider, samtidig er de lokale målene og de begrensede omgivelsene takknemlige faktorer for en filmatisør. RH er en epikk, mens H er en komedie (kanskje en slags pikareskroman?), og er det en ting Hollywood er god på, er det komedier.

Men Hobitten er ikke blitt en bedre filmtrilogi enn Ringenes Herre. Det kan synes banalt, men i begge fortellingene er selve reisen historiens struktur og dramaturgiske motor, dens gjenkjennelsesfaktor, dens livlinje til oss. Da jeg som 12-åring var på en tre-dagers sykkeltur noen titalls mil, var det Hobbiten (boka) jeg hadde i tankene da jeg enda en gang våknet opp i et telt ved siden av veien, iskald og trøtt og sulten og støl, den erfaring jeg følte jeg hadde felles med lille Bilbo, spesielt de gangene han lengtet hjem. I RH føler vi som seere at reisen er reell, vi føler rommet og landskapet og arbeidet med å komme fra punkt A til punkt B; i H føler vi aldri at vi er i nærheten av en reise, vi føler ikke rommet, vi føler ikke avstandene. Selv i de scenene som faktisk er filmet utendørs, i New Zealands enorme fjell og sletter, føler vi ikke at avstanden er reell, at reisen har funnet sted.

the_hobbit_trilogy_production_video_12_6

Alt som er trist eller skuffende eller irriterende eller avskyelig med Peter Jacksons Ringenes Herre er ti ganger så ille i Hobbiten. Der hvor Ringenes Herre er en filmatisering av Tolkiens fortelling med innslag av Hollywood blockbuster CGI-actionfilm, er Hobbiten en Hollywood blockbuster CGI-actionfilm med innslag av Tolkiens fortelling. Jeg er innforstått med at dette er eller kan være en smakssak, men for meg er Hollywood blockbuster CGI-actionfilmer noe av det kjedeligste i verden, ikke nødvendigvis kjedeligere enn mislykkede kunstfilmer (og de fleste kunstfilmer er mislykkede og/eller jævlig kjedelige), men kunstfilmer har i det minste aldri ambisjonen om å underholde og sjelden teknikken og produksjonen og pengene til å gjøre det, mens en Hollywood blockbuster CGI-actionfilm har både intensjonen og pengene og produksjonen til å gjøre nettopp dette og bare dette. Når den store pengefilmen ender med å ikke underholde, men derimot kjede seeren, har den med andre ord spilt fallitt, den har sviktet alt, både seeren og seg selv.

Det er så mye å bli oppgitt over i H. Hvordan Jackson har visualisert alle karakterene i Hobbiten i den ene eller andre ytterkanten av skalaen sexy til klovn, med unntak av Martin Freeman, som får lov til å være tilgjort britisk ukomfortabel; de utrolig vemmelige og skremmende goblinene og orkene, som gjør filmene fullstendig uaktuelle for barn; de hårreisende usannsynlig actionscenene hvor hobbiten og hans følgesvenner raser rundt i goblinhuler eller i elvetønner eller på akebrett av jern over elver av flytende gull mens de slåss ikke bare mot utallige horder av pandestruktive fiender, men også mot de fleste probabilistiske utregninger, fysikkens grunnleggende lover og the suspension of disbelief sine aller siste istykkerrevne, skjelvende fiber.

Det er skøy at Radagast får en rolle og blir virkeliggjort som figur i Jacksons Hobbiten, for all del, men må den figuren være en Disney-figur? Og det er sikkert mange som syntes det er moro med kampscener og actionsekvenser, men hvorfor må de være så ulidelig lange? Og hvorfor må det være så mange av dem? Hvorfor må Jackson skrive inn helt nye sekvenser med helt nye karakterer og helt nye historielinjer bare for å rettferdiggjøre enda en ti minutter lang actionscene? Filmen er to og en halv time lang, for satan. Vi trenger ikke femten minutter til med orker som stønner og brøler og dverger som skriker og stønner og sverd som slår mot skjold og hjelmer. gøy er det aldeles ikke.

Men bakomfilmen til hobbitfilm nr 2,The Desolation of Smaug, er fin. Der ser du ekte mennesker gjøre ekte ting i ekte landskap. Spenningen som kommer av de fjollete overagerte handlingene mot den ufattelig banale virkeligheten de spiller dem ut i, er det kunstnerisk mest vellykkede med hele filmen. Du ser skuespillerne skrike og rope og late som de føler masse mens de reagerer mot ingenting, mot stemmen til Peter Jackson når han roper «edderkoppene angriper» eller «orkene angriper» eller «alvene angriper» eller «dragen angriper» eller ett eller annet angripende som skapes i postproduksjonens CGI. Du ser skuespillerne herje rundt i triste og falske og innestengte kulisser i ufyselige små studioer mot en kunstig grønn vegg opplyst av bisart sjeledrepende lysstaver, mens de ler overentusiatisk av hverandres småmorsomheter slik man gjør på alle arbeidsplasser hvor litt munterhet og lettsindig energi er enormt velkommen. Du ser 11 tusen kunstige lemmer og ansikter bli limt til skuespillere som dag etter dag må begynne arbeidet fire-halv fem på morgenen for å sitte timesvis med dette ulidelig kjedelige passive arbeidet og forsøke å finne lyspunkter i det – Stephen Fry er den eneste som tør å innrømme at han avskyr situasjoner som dette, fordi han er redd for å fise mens folk jobber intenst med kroppen hans. Alle actionsekvensene som skytes foregår i fjollete små sett bygget av isopor og sponplater og silikon, alltid omgitt av disse uhyggelig grønne veggene. Alt er stort, crewet er enormt, produksjonen er enorm, det trenes sverdkamp og akrobatikk, stuntscener og fluktscener og angrepsscener, det produseres sverd og buer og piler og rustninger, hundrevis eller tusenvis av hver type, som det er fem eller syv eller ti av (alvisk, dvergisk, nazgulisk, jeg vet ikke), og silikonmasker og kulisser og klær og skinn og ringbrynjer og rustninger og spesialeffekter og lyssetting og tusenvis av dataplater med digital film. Det lages mat tre ganger om dagen i enorme mengder, det lages bursdagskaker og holdes taler, det gis klemmer og takkes og loves. Og ja, det er mye kjedelig i bakomfilmene, men det er kjedelig fordi det er teknisk informasjon formidlet av teknikere: det skal være kjedelig, det må være kjedelig ellers er det ikke presist.

Bakomfilmen har et budskap, har en verdi: verdien av arbeid, av å skape noe, av å inngå som en av mange arbeidsdroner i et enormt maskineri, for å oppfylle noen andres drøm. Det kan høres smått ut, men det er ikke smått: det ser man i ansiktene, i øynene, i stemmene til alle som er involvert i arbeidet, uansett på hvilket nivå. Det er storhet i å virkeliggjøre drømmer, uansett hvem sine drømmer de opprinnelig var. Den virkeliggjorte drømmen blir en kollektiv sannhet.

Filmen Hobbiten har ikke noe budskap, ikke noe verdi. Det forsøkes riktignok, det klemmes inn store Hollywood-øyeblikk minst en gang per halvtime, hvor store moralske valg tas og hovedpersonen og vennene deres står for noe og vet noe og kjemper for noe, men det kjennes ikke ekte, det kjennes ikke erfart, det kjennes ikke som annet enn overflate, enn spill. Samtidig er det umulig å ikke hele tiden minne seg selv på at dette ikke har noe med boken å gjøre, ikke noe med Tolkien å gjøre, det er ingen slike store moralske øyeblikk i Tolkiens Hobbiten, Bilbo faller inn i rollen og gjør så godt han kan, han er ingen moralsk galleonsfigur. RH er et stort moralsk verk, Hobbiten er det ikke, men det er en leksjon i litenhet og storhet, om å godta den rollen man er satt til å spille i begivenhetenes gang og vokse inn i den uten ambivalens, uten å la frykten og usikkerheten holde oss fanget i passivitet. Det er ikke et stort moralsk verk, men det er et moralsk verk. Filmen H er et dataspill hvor seeren ikke får lov til å spille selv, men hvor Peter Jackson har spilt ferdig og du bare får lov til å se på opptakene hans. Det er fine opptak, joa, men fy faen så kjedelig det er å se på.

the-hobbit-the-desolation-of-smaug-video-production-diary-header

Hobbiten er en tullete ubetydelighet, men filmens format antyder, nei, insisterer, på filmens viktighet. En trilogi av filmer som hver er på to og en halv time, et sentralt cast av fjorten karakterer, en detaljert og enormt utbrodert bakgrunnsverden, spesialeffekter nok til å overbevise hvem som helst om hva som helst, og hva brukes det til? En røverhistorie, en fiskehistorie hvor storgjedda er byttet ut med en drage og fisketuren ender med slåssing. Kanskje er det det som irriterer meg mest med den, som provoserer; alle disse ressursene, alle disse kreftene, alle disse timene med film, alt dette arbeidet som er satt inn, til å gjøre dette? Bare dette?!

I Ringenes Herre finner vi i fantasilandskapet skjebner, mennesker med valg, som står mellom onder og må velge ett av dem, tvunget til valget mellom rettskaffen handling og rikholdig belønning, mellom å alliere seg med de mektige eller gå under sammen med de fromme. I RH møter du mennesker som har foretatt og som foretar valg, både det gode og det onde. Men så er Tolkiens univers velsignet enkelt å lese; de gode like umiddelbart identifiserbare som de onde er det, i motsetning til vår egen grå-grå verden av nyanser, kontektsualiseringer og forklaringer, hvor valget aldri er mellom de onde og de gode, men mellom hvem du tror på når alle fremstår som helt feilbarlige mennesker som gjør så godt de kan med de opplysningene og vurderingene de har. I Hobbiten finner vi fabeldyr og CGI-monstre så vemmelige og tegneserieaktige at de ikke kan fortelle noe som helst om de valgene vi står ovenfor i livet. De tretten dvergene er ikke utstyrt med personligheter utover at noen av dem, åpenbart for å tekkes den kvinnelige box office-faktor, er kjekke og atletiske, samt modige og rettferdige. Andre er fremstilt som fantasi-dverger flest; tykke og med store neser over flettede skjegg, grådige etter gull, øl og vold. Beorn er ubegripelig lite bjørneliknende selv i bjørneform og skuffende bemerkelsesverdig sjarmløs, borte er den varmen og tryggheten som han omgir seg med i boka, til tross for sin ville styrke. Fremstillingen av Myrkskog er kanskje det verste jeg har sett av etterligninger av skoger på film noengang. Det er som om de som er ansvarlige for fremstillingen aldri har sett en ekte skog i hele sitt liv; et sjelelig utmagret menneske som er vokst opp i Disneylands parker og genuint trodd at dette er det samme som uberørt urskog. De enorme og uutsigelig vakre landskapene på New Zealand, som gjør Ringens brorskap så oppsiktsvekkende vakker, er tilstede i Hobbiten også, men forsvinner inn i postproduksjonens tunge pensel; alt forsvinner inn i samme sentimentale stuing av postkortliknende kitch-bakgrunnsbilder, hvor datagenererte algoritmer kopulerer med andre algoritmer mens vi registrerer bevegelsene uten lidenskapen bak, der det ingen lidenskap er.

Den mest grunnleggende moralen i RH, den enkleste og dypeste læresetningen, er å gi slipp på sin egen makt, å tillate seg selv å være maktløs. Den mest grunnleggende moralen i H er, så vidt jeg kan forstå to filmer inn i trilogien, er å gripe makten over seg selv, slik at man kan påvirke ytre hendelser: altså å gripe makt. Det er som om, nei, slik er det: Peter Jackson vet ikke selv hva han sier i de to trilogiene, til tross for det enorme apparatet han igangsetter for å si det, til tross for at de er forfattet av samme bevissthet, til tross for at de finner sted i samme univers, med til dels samme karakterer. Men dermed fremstår også budskapet fra begge filmene eller bøkene tydelig: man må gripe makten over seg selv, slik at man kan gjøre det rette, men avstå fra makt utenfor seg selv, slik at man gjør det rette. Og det er grunnen til at så mye i RH omhandler mot; fortellingens plot er krig og kamp, men storyen er å avstå fra makt, og for å gjøre det må man ikke bare innrømme sin maktesløshet, man må innse sin kapasitet for smerte og skade, sin dødelighet og latterlighet, og til dette kreves mot, ekstraordinært mot. Og derfor ønsker RH å gi oss dette, å minne oss på hvordan vi kan holde motet i oss, føle frykt og likevel gjøre det som er riktig.

Hadde Peter Jackson oppfattet moralen i RH, ville han avstått fra sin egen makt i filmatiseringen av H, han ville frasagt seg ringens makt, og tillatt seg å være liten, å være en dødelig med begrenset myndighet i formidlingen av en myte, en sannhet om menneskethjertet, fremfor en reklameagent, en effektmaker, en mørkets tjener. Peter Jackson er et ringskrømt og filmene hans er Saurons løfter om belønning, nytelse og erobret lykke; på samme måte som Sauron startet han i det vakre som forfører av sitt publikum, på samme måte som Sauron trekker ham dem nå lengre og lengre ned i mørket.

Advertisements

Tal, venn.

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s

%d bloggers like this: