På vegne av Djevelen

Den feige og barbarisk brutale massakren i Paris har gitt det offentlige ordskiftet om ytringsfrihet og selvsensur en ny runde på kronikkarusellen. I solidaritet med de drepte og i forsvar for Vestens verdier bør så mange som mulig publisere Charlie Hedbos karikaturer, sies det.

På vegne av Djevelen ønsker hans sakfører i denne sammenheng følgende påstander protokollført:

  • Ytringsfrihetens primære historiske årsak er å fastsette retten til å kritisere de statlige makthaverne uten å bli kastet i fengsel for dette. Retten til kritisere den sittende regjeringen uten risiko for straff er forutsetningen for demokrati.
  • Ytringsfrihetens sekundære historiske årsak er å fastsette retten til å informere almenheten om statens og verdens tilstand og årsakene til denne. Uten medier med rett til å publisere fakta er ikke almenheten informert, dermed kan almenheten ikke ta informerte avgjørelser, og dermed faller grunnlaget for demokratiet bort.
  • Ytringsfriheten er dermed en grunnleggende demokratisk rett, til bruk innenfor demokratiet.

 

  • Loven nekter meg ikke i å slå ned alle vepsebol jeg finner når jeg går tur i skogen. Det er dermed min gitte rett å slå ned alle vepsebol jeg finner. Det er ikke dermed sagt at jeg bør slå ned alle vepsebol jeg finner, verken utfra etiske hensyn til vepsen eller utfra en rasjonell vurdering av min egen lykke og helse.
  • Det kan være andre forhold enn feighet som gjør at jeg lar vepsebolene henge. Det ikke være feighet eller unnfallenhet.
  • Påstanden om at ytringsfriheten ikke er reell dersom den ikke stadig utfordrer sine egne grenser, er analog med påstanden om at et våpen som ikke brukes mot noen ikke er et våpen, en hamburger som ikke spises ikke er mat og at et tre som faller i skogen ikke lager lyd dersom ingen hører det.
  • En lovbestemt rett som f.eks. retten til selvforsvar fastslås av Straffelovens §48 og forsvinner ikke dersom vi lever hele vårt liv uten å bruke den. Hvorfor skulle ytringsfriheten være prinsipielt eller juridisk annerledes?
  • Det må være mulig å drive religionskritikk. Men i hvilken grad er å drite på andres hellige symboler en kritikk? Det er forbudt å brenne nasjonale flagg; i mange land, spesielt i Europa, er det er forbudt å bruke nazistiske symboler; det er forbudt å selge Mein Kampf (ikke Knaus’) i Tyskland. Disse restriksjonene på ytringsfriheten er konsekvenser av verdier, prinsipper og historiske begivenheter som har funnet sted og som vi må forholde oss til. Ytringsfriheten er ikke binær; det er ikke slik at den enten finnes totalt eller forsvinner fullstendig. Som alle friheter (f.eks. retten til fri ferdsel) støter denne i andres friheter og rettigheter (f.eks. eiendomsretten) og må tilpasse seg dette.

 

  • De grusomme drapene på de ansatte i Charlie Hedbo er et angrep på ytringsfriheten på samme måte og i samme grad Breiviks ubegripelig jævlige massakre av ungdommene på Utøya var et angrep på forsamlingsretten og organisasjonsretten. Ungdommene ble myrdet fordi de utøvde sin rett til å organisere seg for å arbeide for noe de trodde på; CH-redaksjonen ble myrdet fordi de utøvde sin rett til å publisere det de syntes var riktig å publisere. I den primitive tankegangen til en morder fjernes et uønsket fenomen når det menneske som utøver fenomenet blir drept. Men så lenge de politiske, sosiale og økonomiske strukturene ikke drepes, drepes heller ikke de juridiske forordningene og de prinsipielle rettighetene i samfunnet. Begge massakrene er hjerteskjærende tragiske for enkeltmennesket, men fullstendig ufarlige for loven.
  • Demokratier kan verken skapes av eller ødelegges av vold, om den utøves av enslige terrorister eller dronebomber.
  • At enkelte redaksjoner og forfattere akkurat nå velger å ikke publisere Muhammed-karikaturer, og at enkelte redaksjoner og forfattere akkurat nå velger å publisere Muhammed-karikaturer, kan sammenlignes med de forskjellige reaksjonene til de overlevende og pårørende etter Utøya: for noen var det psykologisk nødvendig å dra tilbake til øya så fort som mulig, å se barnemorderen i retten, etc., for andre var det psykologisk nødvendig å holde alt som hadde med dette å gjøre unna så lenge som mulig. Det samme gjelder den norske almenheten: for noen var det viktig å lese alt om Utøya, om bomben i Oslo og om morderen, for andre var det nødvendig å skjerme seg så mye som mulig fra saken. Ingen kan si at det ene var mer prinsipielt riktig enn det andre.

 

  • Det er påtagelig å se hvilket heroisk sivilt mot enkelte i vårt samfunn og i verdenssamfunnet oppviser i kampen om den prinsipielle retten til å fornærme og latterliggjøre andre mennesker, spesielt de menneskene man i utgangspunkt er uenig med. Kampen skal handle om hvilket samfunn vi ønsker oss, hvilke verdier vi mener er sentrale nå og i fremtiden. Her, altså, står vår sentrale sivilisatoriske kamp: retten til å si hva man vil om hvem man vil uten konsekvenser. La gå at vi allerede har har betydelige begrensninger på denne retten gjennom Straffelovens § 246 om ærekrenkelser og § 135a om diskriminerende eller hatefulle ytringer («rasismeparagrafen»), og forbud mot trusler, privatlivkrenkelser, trakassering og grov pornografi, uten at det ser ut til å ha kastet vårt samfunn overende. De andre prinsippene vi kunne tenke oss som mer sentrale for verdenssamfunnet og for fremtiden, som retten til mat, retten til liv, retten til trygghet, retten til skolegang, retten til frihet (i den grunnleggende betydningen «å ikke være slave»), retten til arbeid, retten til likelønn, retten til å ikke tvangsgiftes, retten til å eie sin egen seksualitet, muligheten til å leve uten krig og okkupasjon, muligheten til å ha et verdig liv selv om du er født som kvinne eller mørk i huden eller lavkaste, og så videre, disse ser ikke ut til å vekke samme engasjement, samme følelse av sivilisatorisk nødvendighet som retten til å tegne rumpa til Jesus, Muhammed og Buddha og publisere (strengt tatt selge) disse rumpetegningene.

 

  •  Den virkelige trusselen mot ytringsfriheten er ikke isolerte mordere og terrorister, eller organiserte mordere og terrorister, og heller ikke den frykt som naturligvis rammer alle som har mulighet til å publisere Muhammed-karikaturer og nå teller på knappene om de skal eller ikke skal gjøre det. Den virkelige trusselen mot ytringsfriheten er konsentrasjonen av makt og kapital i nasjonale og globale mediakonglomerater. Putins kontroll over mediene i Russland, Berlusconis kontroll over mediene i Italia, Rupert Murdochs kontroll over mediene i Australia, USA og Storbritannia og en rekke andre land, Googles stadig ekspanderende katalog over sammenknyttede internettjenester og/eller oppkjøpte selskaper som dermed underlegges ett privat konserns policy, og kanskje først og fremst den ekstreme mangelen på pressefriheten i land som Kina, Nord-Korea, Syria, Vietnam, Mexico, Saudi-Arabia, Egypt og altfor mange andre, det er det vedvarende og massive angrepet på, for ikke å si massakren av, ytringsfriheten.
Advertisements

Tal, venn.

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s

%d bloggers like this: