Tranströmer est mort, vive Transtömer

Til min overraskelse leste jeg en nekrolog i dag (tilbakedatering: lørdag 28.03.15) om at Tranströmer døde på torsdag. Vanligvis blir jeg lett uvel av at alle mulige mennesker skal stå frem og fortelle hvor trist de syntes det er at et eldre menneske har dødd en naturlig død, jmfr. hver eneste gang en folkelig skuespiller/komiker/musiker/barnebokforfatter har forlatt Folketrygden (hva faen er alternativet, godtfolk, at Astrid Lindgren lever evig?!), men akkurat i dette tilfellet kjente jeg meg litt snurt eller på en måte nesten narret da jeg ikke ble informert om Tranströmers død før tre dager etter at hans faktiske død.

tranströmer

Det er naturligvis den villede flystyrten av Germanwings A320 D-AIXD hvor 150 mennesker døde i frykt som tok oppmerksomheten og forsideoverskriftene fra denne ene, naturlige døden, og det er jo helt i henhold til min intuitive og verdimessige oppfatning av hva som er viktig og naturlig å rette oppmerksomheten mot, for ikke å snakke om hva en slik hendelse betyr for en fyr som er mer eller mindre besatt av tanken på livets sårbarhet og plutselige, urettferdige og uventede slutt (jeg har tenkt litt på betydningen av flyulykker, men ikke på betydningen av direkte suicidale piloter som med vilje smadrer flyet inn i fjellveggen (som må være et vanvittig mareritt for alle som har/hadde/kommer til å få flyskrekk, i årevis fremover); dette skjerper jo omstendighetene noe jævlig, som man kan finne på å si i skuespillermiljøer). Og allikevel syntes jeg at Tranströmers død skulle kastet Germanwings til side og blitt kringkastet med krigsbokstaver i alle landets medieorganer, og jeg opplevde et nærmest solstadsk øyeblikk av å være fullstendig forlatt av min egen tid og kultur da jeg først ble gjort oppmerksom på Tomas T.s død gjennom Ingunn Øklands temmelig ålreite nekrolog i Aftenposten, som altså kom ikke som en nyhetssak, men som et reflekterende og oppsummerende etterord, som dermed begravde Tranströmers liv og død ned i historien.

Med fare for å høres ut som en Nobel-groupie eller en som leser poesi for å finne pene naturskildringer og vakre setninger å male på porselenstallerkener, eventuelt noen som likestiller emotional impact med litterær kvalitet, har jeg ikke vært borte i noen andre dikt som har gjort så stort inntrykk på meg som Tranströmer sine. Jeg kjøpte Samlade dikter 1954-1996 for kr 48,- på Norli i Universitetsgata for ti år siden, omtrent, tror jeg (boka er i hvert fall trykket i 2004) og motivasjonen/tankeprosessen den gangen var 1) førtiåtte kroner for førtifem års poesi! er det mulig!, 2) jeg hadde hørt navnet til dikteren et par ganger før, men greide ikke å plassere det, det var noe jeg hadde lest på kultursidene i Dagbladet, tror jeg (var jeg så mye yngre, eller var virkelig Dagbladet så mye mer leselig for ti år siden?), og da var det sikkert ikke helt skivebom å bruke studentpengene mine på dette stoffet, 3) jeg liker tødler; det er den beste egenskapen ved det svenske språket, og et dikternavn som både inneholder tødler og har en vag, halvmystisk betydning (for hva er en tranströmer??) må kunne gi noe eksepsjonelt.

tranströmer samlade

En eller flere av tankene som gikk gjennom meg på Norli hadde rett. Transtömers dikt var eksepsjonelle.

Det er notorisk vanskelig å skrive godt om dikt, syntes jeg, i hvert fall dersom du har lyst til å unngå formuleringer som både er svulstige og vage, eller som rått overdriver leseropplevelsen eller lesergleden ved å stirre på disse halve linjene og ufullstendige fortellingene. Kort sagt syntes jeg han kombinerer veldig tydelige og gode bilder med interessant innhold. Jeg syntes både bildene – som han ofte lager helt enkelt ved metaforer og similer  – og innholdet, altså utsagnet, er pregnante; de bærer mye med seg og blir værende ved lenge. Her er to enkle linjer fra Madrigal: «De svåraste brotten förblir uopklarade trots insats av många poliser. På samme sätt finns någonstans i våre liv en stor ouppklarad kärlek.» Sammensetningen av de to setningene har en fantastisk kraft; den fyller hjernen med bilder av The WireTrue Detective og private minner og uartikulerte følelser som kan få voksne folk til å stanse opp midt i livet og glemme hvem de har vært de siste ti-femten årene, de legitimerer følelsen av å leve i ettertiden eller utkanten av noe stort og viktig, som aldri vil bli klart for oss selv.

T. skrev også en del om døden, og siden alle andre nekrologer nevner den, skal jeg ikke sitere det diktet med trafikkskiltene (se Økland sin nekrolog, f.eks.). Istedet dette:

Svarta vykort

I

Almanacken fullskriven, framtid okänd.

Kabeln nynnar folkvisan uten hemland.

Snöfall i det blystilla havet. Skuggor

brottas på kajen.

II

Mitt i livet händer at döden kommer

och tar mått på människan. Det besöket

glöms och livet fortsätter. Men kostymen

sys i det tysta.

fra samlingen «Det vilda torget» (1983), i Samlade dikter 1954-1996, Albert Bonniers Förlag (2004).

Og her, i Jan Erik Volds oversettelse

Svarte postkort

I

Almanakken fulltegnet, fremtid uviss.

Kablen nynner tyst på en folkevise

uten hjemland. Snøfall på blyhav. Skygger

slåss utpå brygga.

II

Midt i livet hender det døden kommer

og tar mål av mennesket. Det besøket

glemmes, livet fortsetter. Selve dressen

sys i stillhet.

Samlede dikt, til norsk ved Jan Erik Vold, Gyldendal norsk forlag (1996).

Advertisements

Tal, venn.

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s

%d bloggers like this: