Category Archives: Film og tv

DFW the movie

dfw

Hva skal dette bli? Hvordan kan dette i det hele tatt nærme seg det uttrykket DFW selv så på som kunstnerisk meningsfullt? Og hvordan skal det unngå å bli enda en del av det enorme underholdningskomplekset som nevnte DFW så på som direkte skadelig for den typen emosjonell-kognitiv trening alle samfunnsdeltakere trenger for å mestre sine egne og andres interesser og følelser, for å delta i det politiske fellesskapet og reflektere over sin egen kultur?

Bibloklept har vært helt passende dritskeptisk, for eksempel her.

Men IDMB viser til gode kritikker.

Selv må man avvente.

Kulturrevolusjonær Star Wars

Under kulturrevolusjonen var Kina offisielt stengt for vestlig kulturimperialisme, og selv om kulturrevolusjonen endte med Maos død i 1976, var det fortsatt stor avstand mellom Kina og Vesten i 1980. Dermed vokste popkulturen frem på litt andre måter enn her.

star-wars-Chinese-comic-book-adaptation_125

Uten å tilsynelatende ha sett annet enn promotionmaterialet til Star Wars IV og fått tak i et synopsis av filmen, som er ganske presist gjengitt (virker det som), tegnet den kinesiske kunstneren Song Feideng en såkalt lianhuanhua, en tradisjonell kinesisk tegneseriebok, basert på Episode IV. Boka ble utgitt og solgt i 1980 av Guangdong-avdelingen av det statsdrevne forlaget Xinhua Bokhandel.

page 50

Selv om man her kan tenke/prate/skrive mye interessant om hvordan kultur sprer seg og antar andre former dersom man tillater seg å bryte med ideen om intellektuelle eiendomsrettigheter, syntes jeg bokas hovedverdi ligger i de tidvis fantastiske, tidvis vederstyggelige og tidvis banalt fantasiløse fremstillingene av et univers vi eller veldig mange av oss kjenner veldig godt til fra før av. Det er som om verden blir funnet opp på ny (neida).

Noen høydepunkter: panel 51 og 52, hvor Obi Wan viser at han er sponset av J&B whisky, panel 75, som viser hvem Darth Vader egentlig jobber for, og panel 5 for sin veldig pene jakke. Eieren av jakken er for øvrig Leia, uten kringlehår.

Den amerikanske historieprofessoren Maggie Green fant boka på en reise til Shanghai i 2011, tok den med hjem og la den ut på nettet. Hennes historie om det her.

En pen pdf-versjon av hele boka her.

page 5

 

PS: Jeg har flere ganger forsøkt å få laget t-skjorter med noen av disse panelene på, spesielt panel 50 (har du noensinne sett noen sitte på en spacemotorsykkel på en mer fabulous måte?!) men blir stoppet av copyright-kontrollene hver gang. Hvis noen andre får det til: nerder. Gi meg en t-skjorte. Takk. 

Bakomfilmen til en altfor utgravd film

Dersom Peter Jackson av ikke helt selvforklarende grunner skulle hatt kjennskap til Dag Solstads Armand V., fotnoter til en uutgravd roman, og hadde opplevd formgrepet i romanen som en slags åpenbaring, kunne vi kanskje, ytterst kanskje, ha sluppet CGI-marerittet Hobbiten og i stedet bare blitt presentert den menneskelige og nesten sjarmerende samlingen av bakomfilmer som presenteres på disk to i DVD-utgavene til de 3 (!) 2 1/2 times (!!) filmversjonene av Tolkiens Hobbiten. Slik Armand V. bare ga oss fotnotene til en «uutgravd roman», en roman forfatteren ikke orket å skrive ut, men likevel gjerne ville formidle fotnotene til, kunne P. Jackson ha grepet muligheten til å gi oss bakomfilmene til Hobbiten uten den egentlige filmen, den utgravde fortellingen. Hadde han gjort dette ville vi som seere blitt presentert en gjenkjennelig virkelighet, en serie menneskelige ansikter, handlinger og verk som de egentlige filmene tar fullstendig avstand fra og derfor, frame etter frame, lider under, og får seeren til å lide under, i stedet for den plastiske, masete og ekstremt uinteressante forestillingen som vi i dag må forholde oss til som den eneste og sannsynligvis, i de neste femti årene eller mer, endelige filmatiseringen av Tolkiens Hobbiten.

Peter Jacksons filmatisering av Ringenes Herre må kalles vellykket; som en av horden av lesere med gode Tolkien-minner fra et sårbart og idiotisk punkt i livet mellom barn og voksen, var jeg på et vis lykkelig over at såpass få endringer hadde blitt gjort i fortellingen (sammenlignet med hvilken grad av vold mot et manus som er vanlig, og nesten alltid nødvendig, i filmatiseringer), at effektene var så gode, at castingen så vellykket, at musikken var helt riktig svulstig, etc., samtidig som filmene også var smertefulle å se seg gjennom; store og tunge og enormt pompøse og altfor lange, gitt hvilket materiale som fikk være med i filmene. Det burde likevel være grei skuring med den uunngåelige filmatiserte Jacksoniseringen av Hobbiten som fulgte.

The-Hobbit-The-Desolation-of-Smaug-Production-11

RH og H er narrativt strukturelt identiske: en hobbit, symbolet på den lille (engelske, hjemmekjære, middelaldrende, matglade, peiskosbegjærende) mann, legger ut på en lang og farefull reise for å utslette den store fienden, en ondskap hvis symbol er ilden. På den farefulle reisen møter han mange fiender og mange venner, som alle spiller inn i fortellingens underliggende moral. Den lille mann beseirer ikke fienden på slagmarken, det er det andre som gjør, men han bidrar vesentlig til kampen. Den største forskjellen på fortellingene er åpenbart at Tolkien hadde blitt en langt dyktigere forteller i RH enn i H, noe som burde lettet filmatiseringen betraktelig. I H er både vennene og fiendene lokale og tidvis latterlige, i RH er de universelle og gresk-tragisk seriøse. Det er færre uvesentlige sidespor, bifigurene er mer fyldig utbrodert, det er færre deus ex machina-løsninger i RH. Fortellingen er renere og mer effektiv i RH, selv om den er større og involverer flere personer og steder og tider, samtidig er de lokale målene og de begrensede omgivelsene takknemlige faktorer for en filmatisør. RH er en epikk, mens H er en komedie (kanskje en slags pikareskroman?), og er det en ting Hollywood er god på, er det komedier.

Men Hobitten er ikke blitt en bedre filmtrilogi enn Ringenes Herre. Det kan synes banalt, men i begge fortellingene er selve reisen historiens struktur og dramaturgiske motor, dens gjenkjennelsesfaktor, dens livlinje til oss. Da jeg som 12-åring var på en tre-dagers sykkeltur noen titalls mil, var det Hobbiten (boka) jeg hadde i tankene da jeg enda en gang våknet opp i et telt ved siden av veien, iskald og trøtt og sulten og støl, den erfaring jeg følte jeg hadde felles med lille Bilbo, spesielt de gangene han lengtet hjem. I RH føler vi som seere at reisen er reell, vi føler rommet og landskapet og arbeidet med å komme fra punkt A til punkt B; i H føler vi aldri at vi er i nærheten av en reise, vi føler ikke rommet, vi føler ikke avstandene. Selv i de scenene som faktisk er filmet utendørs, i New Zealands enorme fjell og sletter, føler vi ikke at avstanden er reell, at reisen har funnet sted.

the_hobbit_trilogy_production_video_12_6

Alt som er trist eller skuffende eller irriterende eller avskyelig med Peter Jacksons Ringenes Herre er ti ganger så ille i Hobbiten. Der hvor Ringenes Herre er en filmatisering av Tolkiens fortelling med innslag av Hollywood blockbuster CGI-actionfilm, er Hobbiten en Hollywood blockbuster CGI-actionfilm med innslag av Tolkiens fortelling. Jeg er innforstått med at dette er eller kan være en smakssak, men for meg er Hollywood blockbuster CGI-actionfilmer noe av det kjedeligste i verden, ikke nødvendigvis kjedeligere enn mislykkede kunstfilmer (og de fleste kunstfilmer er mislykkede og/eller jævlig kjedelige), men kunstfilmer har i det minste aldri ambisjonen om å underholde og sjelden teknikken og produksjonen og pengene til å gjøre det, mens en Hollywood blockbuster CGI-actionfilm har både intensjonen og pengene og produksjonen til å gjøre nettopp dette og bare dette. Når den store pengefilmen ender med å ikke underholde, men derimot kjede seeren, har den med andre ord spilt fallitt, den har sviktet alt, både seeren og seg selv.

Det er så mye å bli oppgitt over i H. Hvordan Jackson har visualisert alle karakterene i Hobbiten i den ene eller andre ytterkanten av skalaen sexy til klovn, med unntak av Martin Freeman, som får lov til å være tilgjort britisk ukomfortabel; de utrolig vemmelige og skremmende goblinene og orkene, som gjør filmene fullstendig uaktuelle for barn; de hårreisende usannsynlig actionscenene hvor hobbiten og hans følgesvenner raser rundt i goblinhuler eller i elvetønner eller på akebrett av jern over elver av flytende gull mens de slåss ikke bare mot utallige horder av pandestruktive fiender, men også mot de fleste probabilistiske utregninger, fysikkens grunnleggende lover og the suspension of disbelief sine aller siste istykkerrevne, skjelvende fiber.

Det er skøy at Radagast får en rolle og blir virkeliggjort som figur i Jacksons Hobbiten, for all del, men må den figuren være en Disney-figur? Og det er sikkert mange som syntes det er moro med kampscener og actionsekvenser, men hvorfor må de være så ulidelig lange? Og hvorfor må det være så mange av dem? Hvorfor må Jackson skrive inn helt nye sekvenser med helt nye karakterer og helt nye historielinjer bare for å rettferdiggjøre enda en ti minutter lang actionscene? Filmen er to og en halv time lang, for satan. Vi trenger ikke femten minutter til med orker som stønner og brøler og dverger som skriker og stønner og sverd som slår mot skjold og hjelmer. gøy er det aldeles ikke.

Men bakomfilmen til hobbitfilm nr 2,The Desolation of Smaug, er fin. Der ser du ekte mennesker gjøre ekte ting i ekte landskap. Spenningen som kommer av de fjollete overagerte handlingene mot den ufattelig banale virkeligheten de spiller dem ut i, er det kunstnerisk mest vellykkede med hele filmen. Du ser skuespillerne skrike og rope og late som de føler masse mens de reagerer mot ingenting, mot stemmen til Peter Jackson når han roper «edderkoppene angriper» eller «orkene angriper» eller «alvene angriper» eller «dragen angriper» eller ett eller annet angripende som skapes i postproduksjonens CGI. Du ser skuespillerne herje rundt i triste og falske og innestengte kulisser i ufyselige små studioer mot en kunstig grønn vegg opplyst av bisart sjeledrepende lysstaver, mens de ler overentusiatisk av hverandres småmorsomheter slik man gjør på alle arbeidsplasser hvor litt munterhet og lettsindig energi er enormt velkommen. Du ser 11 tusen kunstige lemmer og ansikter bli limt til skuespillere som dag etter dag må begynne arbeidet fire-halv fem på morgenen for å sitte timesvis med dette ulidelig kjedelige passive arbeidet og forsøke å finne lyspunkter i det – Stephen Fry er den eneste som tør å innrømme at han avskyr situasjoner som dette, fordi han er redd for å fise mens folk jobber intenst med kroppen hans. Alle actionsekvensene som skytes foregår i fjollete små sett bygget av isopor og sponplater og silikon, alltid omgitt av disse uhyggelig grønne veggene. Alt er stort, crewet er enormt, produksjonen er enorm, det trenes sverdkamp og akrobatikk, stuntscener og fluktscener og angrepsscener, det produseres sverd og buer og piler og rustninger, hundrevis eller tusenvis av hver type, som det er fem eller syv eller ti av (alvisk, dvergisk, nazgulisk, jeg vet ikke), og silikonmasker og kulisser og klær og skinn og ringbrynjer og rustninger og spesialeffekter og lyssetting og tusenvis av dataplater med digital film. Det lages mat tre ganger om dagen i enorme mengder, det lages bursdagskaker og holdes taler, det gis klemmer og takkes og loves. Og ja, det er mye kjedelig i bakomfilmene, men det er kjedelig fordi det er teknisk informasjon formidlet av teknikere: det skal være kjedelig, det må være kjedelig ellers er det ikke presist.

Bakomfilmen har et budskap, har en verdi: verdien av arbeid, av å skape noe, av å inngå som en av mange arbeidsdroner i et enormt maskineri, for å oppfylle noen andres drøm. Det kan høres smått ut, men det er ikke smått: det ser man i ansiktene, i øynene, i stemmene til alle som er involvert i arbeidet, uansett på hvilket nivå. Det er storhet i å virkeliggjøre drømmer, uansett hvem sine drømmer de opprinnelig var. Den virkeliggjorte drømmen blir en kollektiv sannhet.

Filmen Hobbiten har ikke noe budskap, ikke noe verdi. Det forsøkes riktignok, det klemmes inn store Hollywood-øyeblikk minst en gang per halvtime, hvor store moralske valg tas og hovedpersonen og vennene deres står for noe og vet noe og kjemper for noe, men det kjennes ikke ekte, det kjennes ikke erfart, det kjennes ikke som annet enn overflate, enn spill. Samtidig er det umulig å ikke hele tiden minne seg selv på at dette ikke har noe med boken å gjøre, ikke noe med Tolkien å gjøre, det er ingen slike store moralske øyeblikk i Tolkiens Hobbiten, Bilbo faller inn i rollen og gjør så godt han kan, han er ingen moralsk galleonsfigur. RH er et stort moralsk verk, Hobbiten er det ikke, men det er en leksjon i litenhet og storhet, om å godta den rollen man er satt til å spille i begivenhetenes gang og vokse inn i den uten ambivalens, uten å la frykten og usikkerheten holde oss fanget i passivitet. Det er ikke et stort moralsk verk, men det er et moralsk verk. Filmen H er et dataspill hvor seeren ikke får lov til å spille selv, men hvor Peter Jackson har spilt ferdig og du bare får lov til å se på opptakene hans. Det er fine opptak, joa, men fy faen så kjedelig det er å se på.

the-hobbit-the-desolation-of-smaug-video-production-diary-header

Hobbiten er en tullete ubetydelighet, men filmens format antyder, nei, insisterer, på filmens viktighet. En trilogi av filmer som hver er på to og en halv time, et sentralt cast av fjorten karakterer, en detaljert og enormt utbrodert bakgrunnsverden, spesialeffekter nok til å overbevise hvem som helst om hva som helst, og hva brukes det til? En røverhistorie, en fiskehistorie hvor storgjedda er byttet ut med en drage og fisketuren ender med slåssing. Kanskje er det det som irriterer meg mest med den, som provoserer; alle disse ressursene, alle disse kreftene, alle disse timene med film, alt dette arbeidet som er satt inn, til å gjøre dette? Bare dette?!

I Ringenes Herre finner vi i fantasilandskapet skjebner, mennesker med valg, som står mellom onder og må velge ett av dem, tvunget til valget mellom rettskaffen handling og rikholdig belønning, mellom å alliere seg med de mektige eller gå under sammen med de fromme. I RH møter du mennesker som har foretatt og som foretar valg, både det gode og det onde. Men så er Tolkiens univers velsignet enkelt å lese; de gode like umiddelbart identifiserbare som de onde er det, i motsetning til vår egen grå-grå verden av nyanser, kontektsualiseringer og forklaringer, hvor valget aldri er mellom de onde og de gode, men mellom hvem du tror på når alle fremstår som helt feilbarlige mennesker som gjør så godt de kan med de opplysningene og vurderingene de har. I Hobbiten finner vi fabeldyr og CGI-monstre så vemmelige og tegneserieaktige at de ikke kan fortelle noe som helst om de valgene vi står ovenfor i livet. De tretten dvergene er ikke utstyrt med personligheter utover at noen av dem, åpenbart for å tekkes den kvinnelige box office-faktor, er kjekke og atletiske, samt modige og rettferdige. Andre er fremstilt som fantasi-dverger flest; tykke og med store neser over flettede skjegg, grådige etter gull, øl og vold. Beorn er ubegripelig lite bjørneliknende selv i bjørneform og skuffende bemerkelsesverdig sjarmløs, borte er den varmen og tryggheten som han omgir seg med i boka, til tross for sin ville styrke. Fremstillingen av Myrkskog er kanskje det verste jeg har sett av etterligninger av skoger på film noengang. Det er som om de som er ansvarlige for fremstillingen aldri har sett en ekte skog i hele sitt liv; et sjelelig utmagret menneske som er vokst opp i Disneylands parker og genuint trodd at dette er det samme som uberørt urskog. De enorme og uutsigelig vakre landskapene på New Zealand, som gjør Ringens brorskap så oppsiktsvekkende vakker, er tilstede i Hobbiten også, men forsvinner inn i postproduksjonens tunge pensel; alt forsvinner inn i samme sentimentale stuing av postkortliknende kitch-bakgrunnsbilder, hvor datagenererte algoritmer kopulerer med andre algoritmer mens vi registrerer bevegelsene uten lidenskapen bak, der det ingen lidenskap er.

Den mest grunnleggende moralen i RH, den enkleste og dypeste læresetningen, er å gi slipp på sin egen makt, å tillate seg selv å være maktløs. Den mest grunnleggende moralen i H er, så vidt jeg kan forstå to filmer inn i trilogien, er å gripe makten over seg selv, slik at man kan påvirke ytre hendelser: altså å gripe makt. Det er som om, nei, slik er det: Peter Jackson vet ikke selv hva han sier i de to trilogiene, til tross for det enorme apparatet han igangsetter for å si det, til tross for at de er forfattet av samme bevissthet, til tross for at de finner sted i samme univers, med til dels samme karakterer. Men dermed fremstår også budskapet fra begge filmene eller bøkene tydelig: man må gripe makten over seg selv, slik at man kan gjøre det rette, men avstå fra makt utenfor seg selv, slik at man gjør det rette. Og det er grunnen til at så mye i RH omhandler mot; fortellingens plot er krig og kamp, men storyen er å avstå fra makt, og for å gjøre det må man ikke bare innrømme sin maktesløshet, man må innse sin kapasitet for smerte og skade, sin dødelighet og latterlighet, og til dette kreves mot, ekstraordinært mot. Og derfor ønsker RH å gi oss dette, å minne oss på hvordan vi kan holde motet i oss, føle frykt og likevel gjøre det som er riktig.

Hadde Peter Jackson oppfattet moralen i RH, ville han avstått fra sin egen makt i filmatiseringen av H, han ville frasagt seg ringens makt, og tillatt seg å være liten, å være en dødelig med begrenset myndighet i formidlingen av en myte, en sannhet om menneskethjertet, fremfor en reklameagent, en effektmaker, en mørkets tjener. Peter Jackson er et ringskrømt og filmene hans er Saurons løfter om belønning, nytelse og erobret lykke; på samme måte som Sauron startet han i det vakre som forfører av sitt publikum, på samme måte som Sauron trekker ham dem nå lengre og lengre ned i mørket.

Har bånnlinja nevnt at Sopranos

er den beste tv-serien i fjernsynets historie? Det vil nærmest umiddelbart bli postert en serie begrunnelser til dette. Nærmest umiddelbart.

*Edit: istedet for en serie begrunnelser, gjengis istedet en serie påstander om hvorfor Sopranos er bedre enn The Wire, som svært ofte også regnes som Verdens Beste TV-serie (VBTV) og derfor funker fint som motbevis mot motbevis.

 

The Wire versus The Sopranos, om tittelen verdens beste tv-serie

 

  1. Posisjon: The Sopranos er en bedre tv-serie enn The Wire. S er verdens beste, TW er verdens nest beste, antakelig.
  2. Indisium: Det finnes ikke repriser av The Wire. Etter at serien gikk på NRK2 forsvant den fra norske tv-skjermer og så vidt jeg vet er det omtrent slik situasjonen var i USA også. Det er ikke overraskende; det fantes knapt tv-stasjoner som var interessert i å sende serien da den gikk for første gang. Så vidt jeg har forstått er en av de saliggjørende trekkene ved TW – i følge dem som rutinemessig kårer den til verdens beste tv-serie – at den fikk så få seere da den gikk på tv, og så mange på DVD, og at dette dermed beviser dens kvalitet, at den er en serie for feinschmeckere. Men det er naturligvis en feilslutning: at noe som er laget for tv ikke fungerer på tv, men på DVD, er ikke et kvalitetstegn, og på ingen måte nødvendigvis et kvalitetstegn. Det kan like gjerne være et tegn på manglende forståelse for mediet.
  3. Sopranos‘ repriser ruller og går på kanal etter kanal, år etter år. Nå er det elendige serier som også gjør det, men det gir i det miste et pekepinn om at serien treffer noe, at den fungerer på tv.
  4. Hver episode, ja så godt som hver eneste frame av hver episode av Sopranos ser ut som et bilde av Edward Hopper. De beste ser ut som dramatiseringer av Rothko. Kunst og kunstverk, primært billedkunst, gjennomløper serien og beveger folk, motiverer dem, forstyrrer dem, minner dem på livets korthet, på livets sårbarhet, på det absurde, det komiske og det storslåtte – slik som serien selv gjør.
  5. TW ser ut som en dokumentar, en litt dårlig finansiert dokumentar, og allikevel uten den forstyrrende ektheten, den hverdagsligheten som farger dokumentarer, som minner deg på at det onde eller de foraktelige er like i nærheten, hele tiden. Den ser ut som en tv-serie som forsøker å være en dokumentar, og det er helt presist hva TW er.
  6. Det finnes en episode av TW som tåler å spilles igjen uten konteksten av fem sesonger rundt seg, og det er den hvor Bunk og McNulty sier fuck fuck fuck i to minutter eller hvor lenge det er. Det er den eneste sekvensen som er tilfredsstillende alene, og den er – på ingen måte tilfeldigvis – nedtynget i gjeld til Sopranos. Humoren, profaneringen, den dramatiserte dialogen, døden: Sopranos.
  7. Sopranos er et eneste langt angrep på kapitalismen, en kritikk av hva kapitalismen gjør med menneskesjelen: it’s all about motherfucking cocksucking money, sier Tony til dr. Melfi, og oppsummerer det hele. Seriens interesse for psykologi understøtter og forsterker dens interesse for kapitalismens innvirkning på psyken. Kapitalisme som grunnleggende psykisk traume. TW har kapitalismen som grunnleggende behaviouristisk betingelse, men der er det drømmen om kapitalismen som er motivet – den velfungerende kapitalismen, styrt av konvensjoner og valuta og banker og politi, fremfor vold, kaos og den sterkestes rett. S viser at den sterkestes rett gjelder overalt der hvor det er kapitalisme. TW ønsker mer kapitalisme, bedre kapitalisme.
  8. TW ser først ut til å være et langt argument for legalisering, eller tolerert lovbrudd, av narkotika, men ombestemmer seg så, og gir opp denne hypotesen: å lage soner med lovlig narkotikabruk, sier serien, betyr å skille mellom mennesker; de som har rett til et godt liv og de som man har gitt opp, de som ikke har den retten. Siden serien samtidig langt på vei påstår at mennesket er fullstendig et produkt av sine omgivelser, blir en sånn skillelinje umulig å trekke.
  9. TW ser først ut til å være et argument for fraværet av en stabil, enhetlig, karakteristisk personlighet, uavhengig av omgivelsene, altså et argument for menneskets fullstendige avhengighet av omgivelsene. Men samtidig lar serien McNulty være en uforanderlig horebukk, lar Omar være ubestikkelig seg selv, han fyren som sier shiiiiit hele tiden, etc., som om den sier «Vi er alle bare et produkt av omgivelsene våre og menneskene rundt oss, unntatt i de tilfellene hvor vi ikke er det».
  10. Sopranos psykologiske-etiske innsikt er dypere og vanskeligere: alle mennesker inneholder godt og ondt, omgivelsene støtter og styrker begge sidene, vi må ta bevisste valg og analysere konsekvensene av våre handlinger og av våre intensjoner. Vi må ta vanskelige valg, valg som ikke støttes av strukturene rundt oss, og som derfor, for oss, virker absurde, usanne. Og likevel må de tas; vi må velge det gode selv når, spesielt når, det virker minst fornuftig å gjøre det.
  11. Sopranos er en tv-serie som stoler på fiksjonens kraft, som understøtter det fiktive som instrument til sannhet. Foruten det at serien er en klassisk scripted serie helt uten koblinger til eller fra reality/virkelighets-tv, og dermed i seg selv et direkte bevis på tillit til fiksjonen, finner vi igjen dette i det høye antallet kunstverk som vandrer gjennom serien; maleriene, skulpturene, sangene, de gamle filmene Tony alltid ser på, det gripende gjennombruddet Christopher har på teaterkurset, etc.; hvem kan glemme maleriet av Tony og Pi-o-mine, som Paulie redder fra søpla og får endret til et maleri av Tony som napoleansk general?
  12. Og gjennom denne troen på det fiktive blir det fiktive til det virkelige; hva er mest virkelig, the Bada-Bing! eller the high rises?
  13. Etter en hel del eksponering for S oppdaget jeg at familiemiddager, juleaftener, begravelser og andre dress-og-slips-anledninger fikk en tilleggsdimensjon: om og om igjen kjente jeg tilstedeværelsen av noe Sopranos-aktig, av at vårt private familieøyeblikk knyttet seg til en større kontekst, en grunnleggende sort komikk ved tilværelsen.
  14. TW er en tv-serie som ikke stoler på fiksjonen, som ikke tror på sannhet gjennom fiksjon, og derfor anstrenger seg for å oppnå maksimal ekthet, maksimal autentisitet, maksimal realisme. Og samtidig greier den ikke å styre unna banale grep som «den snille/misforståtte raneren/morderen/dopdealeren», «den intelligente skurken som oppretter et lovlydig firma som front, men deretter blir mer interessert i lovlydig virksomhet, men som hindres i å forfølge dette av den gamle gjengen», «den sjarmerende narkomane med et hjerte av gull», etc.
  15. TW‘s ønske som maksimal ekthet gjør at mange av skuespillerne er castet fra virkelige tidligere narkomane, kriminelle, dealere, etc., med den forventede effekt dette har på skuespillernivået i serien.
  16. TW har fått gjetord om å være «den nye romanen», f.eks. på Litteraturhuset september 2013 (undertittel: Nærlesing av The Wire). Men det er den ikke: den er ikke en roman, det er en tv-serie. Er det et kvalitetstegn at en kunstform etterligner en annen?
  17. Så vidt jeg forstår det har TW ikke hatt etterfølgere; den har ikke skapt en ny trend. Med unntak av de tv-seriene som skaperne av TW selv har skapt, som Treme, som kanskje er en veldig god serie, men også den temmelig undereksponert, og jeg derfor ikke har sett den, er det tilsynelatende ingen som ønsker å benytte den formen TW benyttet til å fortelle en historie.
  18. Sopranos er ikke en roman eller noe annet enn en tv-serie. Dermed har den skapt tv-historie og generert direkte og indirekte et enormt antall tv-serier. Uten S ville det ikke vært noe Dexter eller Weeds eller Hung eller Breaking Bad eller Boardwalk Empire eller True Detectives, og dermed heller ikke noen av de mange kopiseriene fra disse igjen. Det er lett å glemme i dag at S var den første store dramaserien som hadde en skikkelig skurk i hovedrollen, en virkelig morder og yrkeskriminell, en bølle. Det er lett å glemme hvor konservativ national television i USA har pleid å være, og fortsatt langt på vei er.
  19. S er grunnen til at tv er den nye filmen, det nye stedet hvor dyktige skuespillere og regissører og manusforfattere vil jobbe, hvor de kan gjøre spennende ting. Man kan godt gå gjennom den historiske utviklingen av kvalitets-tv og vise til Hill Street Blues eller Buffy eller hva du vil, og det er klart at S inngår i en historisk sammenheng, men uten S ville tv-historien vært annerledes, og tv-landskapet ville ikke vært slik det er i dag.
  20. Sopranos har bedre musikk, og bedre bruk av musikken, enn TW. Jeg har aldri googlet for å finne ut hvilken låt de spilte i akkurat den scenen i akkurat den episoden av TW; det har jeg flere ganger med S, og mange av de låtene roterer fortsatt på Spotify-spillelisten min. Dylan, The Chi-Lites, Tindersticks, etc.
  21. Debatten gikk i sin tid på Underskog.no om S eller TW var verdens beste tv-serie, men resultatet var på forhånd gitt, for den som liker å lese klasse og kultur: TW vant, med en del, men ikke veldig mange stemmer, mener jeg å huske. Det bør være klart at TW ble valgt som verdens beste tv-serie ikke bare pga seriens kvalitet, men også pga dens ambisjoner og dens manglende public appeal: etter at tv har vært synonymt med egalitær og demokratisk kulturkonsumpsjon siden dens opprinnelse, er omfavelsen av The Wire et forsøk på å etablere differensiering i tv-konsumpsjon, ikke fra skapernes side, som nok forsøkte på, og feilet i, å nå ut til de store massene, men fra seernes side, fra den utdannede kultureliten, og de som skulle ønske de var den utdannede kultureliten.
  22. TW har mye fint for seg. Men det er ikke verdens beste tv-serie. The Sopranos er det.

 tony-oil-painting

 

Merket med

Kapitalismekritikk i barnetegnefilmer

I barnetegnefilmer som er produsert under kapitalismen finner vi artig nok en temmelig hissig kritikk av kapitalismen.

 

Wall-e (Pixar Animation Studios, Walt Disney Pictures): Kapitalismen er en underholdningsmaskin som gjør mennesket til en forvokst baby.

Det regner kjøttboller (Columbia Pictures, Sony Pictures Animation): Kapitalismen er en matemaskin som gjør mennesket til en forvokst baby.

Toy Story (Pixar Animation Studios, Walt Disney Pictures): Kapitalismens fremste verdi er at den produserer varer, men massekonsum og stadig innovasjon tømmer varene som produseres av kapitalismen fortløpende for verdi. Dermed har heller ikke kapitalismen og massekonsum noen verdi. Allikevel får kapitalismen/massekonsumerismen oss til å tro at de har verdi, om og om igjen, som om vi var lettlurte barn, forvokste babyer.

 

Ironien her er selvsagt at produksjonsselskapene bak disse filmene er blant de råeste kapitalistene som finnes; de første og beste til å bygge underholdningsmaskiner og kulturelle matemaskiner. I følge sin egen kritikk gjør de oss til forvokste babyer, og det de produserer har bare verdi så lenge produsentene påstår at de har det. Ved å fremme dette budskapet om seg selv og sine egne produkter i sine egne produksjoner avslører de sin egen bløff, uten å endre noen ting, uten at noen reagerer.

Kapitalismekritiske barnetegnefilmer er ironiske mesterverk.

Merket med ,