Category Archives: Filosofi

For høytiden: Houellebecq om fester

The Believer deler med oss denne umistelige perlen hvor den alltid oppmuntrende Michel Houellebecq gir sin analyse av, og råd angående, fester.

The point of a party is to make us forget we are solitary, wretched and betrothed to death; in other words, to transform us into animals.

Her er stykket, i sin fulle skjønnhet.

Godt nytt år!

På vegne av Djevelen

Den feige og barbarisk brutale massakren i Paris har gitt det offentlige ordskiftet om ytringsfrihet og selvsensur en ny runde på kronikkarusellen. I solidaritet med de drepte og i forsvar for Vestens verdier bør så mange som mulig publisere Charlie Hedbos karikaturer, sies det.

På vegne av Djevelen ønsker hans sakfører i denne sammenheng følgende påstander protokollført:

  • Ytringsfrihetens primære historiske årsak er å fastsette retten til å kritisere de statlige makthaverne uten å bli kastet i fengsel for dette. Retten til kritisere den sittende regjeringen uten risiko for straff er forutsetningen for demokrati.
  • Ytringsfrihetens sekundære historiske årsak er å fastsette retten til å informere almenheten om statens og verdens tilstand og årsakene til denne. Uten medier med rett til å publisere fakta er ikke almenheten informert, dermed kan almenheten ikke ta informerte avgjørelser, og dermed faller grunnlaget for demokratiet bort.
  • Ytringsfriheten er dermed en grunnleggende demokratisk rett, til bruk innenfor demokratiet.

 

  • Loven nekter meg ikke i å slå ned alle vepsebol jeg finner når jeg går tur i skogen. Det er dermed min gitte rett å slå ned alle vepsebol jeg finner. Det er ikke dermed sagt at jeg bør slå ned alle vepsebol jeg finner, verken utfra etiske hensyn til vepsen eller utfra en rasjonell vurdering av min egen lykke og helse.
  • Det kan være andre forhold enn feighet som gjør at jeg lar vepsebolene henge. Det ikke være feighet eller unnfallenhet.
  • Påstanden om at ytringsfriheten ikke er reell dersom den ikke stadig utfordrer sine egne grenser, er analog med påstanden om at et våpen som ikke brukes mot noen ikke er et våpen, en hamburger som ikke spises ikke er mat og at et tre som faller i skogen ikke lager lyd dersom ingen hører det.
  • En lovbestemt rett som f.eks. retten til selvforsvar fastslås av Straffelovens §48 og forsvinner ikke dersom vi lever hele vårt liv uten å bruke den. Hvorfor skulle ytringsfriheten være prinsipielt eller juridisk annerledes?
  • Det må være mulig å drive religionskritikk. Men i hvilken grad er å drite på andres hellige symboler en kritikk? Det er forbudt å brenne nasjonale flagg; i mange land, spesielt i Europa, er det er forbudt å bruke nazistiske symboler; det er forbudt å selge Mein Kampf (ikke Knaus’) i Tyskland. Disse restriksjonene på ytringsfriheten er konsekvenser av verdier, prinsipper og historiske begivenheter som har funnet sted og som vi må forholde oss til. Ytringsfriheten er ikke binær; det er ikke slik at den enten finnes totalt eller forsvinner fullstendig. Som alle friheter (f.eks. retten til fri ferdsel) støter denne i andres friheter og rettigheter (f.eks. eiendomsretten) og må tilpasse seg dette.

 

  • De grusomme drapene på de ansatte i Charlie Hedbo er et angrep på ytringsfriheten på samme måte og i samme grad Breiviks ubegripelig jævlige massakre av ungdommene på Utøya var et angrep på forsamlingsretten og organisasjonsretten. Ungdommene ble myrdet fordi de utøvde sin rett til å organisere seg for å arbeide for noe de trodde på; CH-redaksjonen ble myrdet fordi de utøvde sin rett til å publisere det de syntes var riktig å publisere. I den primitive tankegangen til en morder fjernes et uønsket fenomen når det menneske som utøver fenomenet blir drept. Men så lenge de politiske, sosiale og økonomiske strukturene ikke drepes, drepes heller ikke de juridiske forordningene og de prinsipielle rettighetene i samfunnet. Begge massakrene er hjerteskjærende tragiske for enkeltmennesket, men fullstendig ufarlige for loven.
  • Demokratier kan verken skapes av eller ødelegges av vold, om den utøves av enslige terrorister eller dronebomber.
  • At enkelte redaksjoner og forfattere akkurat nå velger å ikke publisere Muhammed-karikaturer, og at enkelte redaksjoner og forfattere akkurat nå velger å publisere Muhammed-karikaturer, kan sammenlignes med de forskjellige reaksjonene til de overlevende og pårørende etter Utøya: for noen var det psykologisk nødvendig å dra tilbake til øya så fort som mulig, å se barnemorderen i retten, etc., for andre var det psykologisk nødvendig å holde alt som hadde med dette å gjøre unna så lenge som mulig. Det samme gjelder den norske almenheten: for noen var det viktig å lese alt om Utøya, om bomben i Oslo og om morderen, for andre var det nødvendig å skjerme seg så mye som mulig fra saken. Ingen kan si at det ene var mer prinsipielt riktig enn det andre.

 

  • Det er påtagelig å se hvilket heroisk sivilt mot enkelte i vårt samfunn og i verdenssamfunnet oppviser i kampen om den prinsipielle retten til å fornærme og latterliggjøre andre mennesker, spesielt de menneskene man i utgangspunkt er uenig med. Kampen skal handle om hvilket samfunn vi ønsker oss, hvilke verdier vi mener er sentrale nå og i fremtiden. Her, altså, står vår sentrale sivilisatoriske kamp: retten til å si hva man vil om hvem man vil uten konsekvenser. La gå at vi allerede har har betydelige begrensninger på denne retten gjennom Straffelovens § 246 om ærekrenkelser og § 135a om diskriminerende eller hatefulle ytringer («rasismeparagrafen»), og forbud mot trusler, privatlivkrenkelser, trakassering og grov pornografi, uten at det ser ut til å ha kastet vårt samfunn overende. De andre prinsippene vi kunne tenke oss som mer sentrale for verdenssamfunnet og for fremtiden, som retten til mat, retten til liv, retten til trygghet, retten til skolegang, retten til frihet (i den grunnleggende betydningen «å ikke være slave»), retten til arbeid, retten til likelønn, retten til å ikke tvangsgiftes, retten til å eie sin egen seksualitet, muligheten til å leve uten krig og okkupasjon, muligheten til å ha et verdig liv selv om du er født som kvinne eller mørk i huden eller lavkaste, og så videre, disse ser ikke ut til å vekke samme engasjement, samme følelse av sivilisatorisk nødvendighet som retten til å tegne rumpa til Jesus, Muhammed og Buddha og publisere (strengt tatt selge) disse rumpetegningene.

 

  •  Den virkelige trusselen mot ytringsfriheten er ikke isolerte mordere og terrorister, eller organiserte mordere og terrorister, og heller ikke den frykt som naturligvis rammer alle som har mulighet til å publisere Muhammed-karikaturer og nå teller på knappene om de skal eller ikke skal gjøre det. Den virkelige trusselen mot ytringsfriheten er konsentrasjonen av makt og kapital i nasjonale og globale mediakonglomerater. Putins kontroll over mediene i Russland, Berlusconis kontroll over mediene i Italia, Rupert Murdochs kontroll over mediene i Australia, USA og Storbritannia og en rekke andre land, Googles stadig ekspanderende katalog over sammenknyttede internettjenester og/eller oppkjøpte selskaper som dermed underlegges ett privat konserns policy, og kanskje først og fremst den ekstreme mangelen på pressefriheten i land som Kina, Nord-Korea, Syria, Vietnam, Mexico, Saudi-Arabia, Egypt og altfor mange andre, det er det vedvarende og massive angrepet på, for ikke å si massakren av, ytringsfriheten.

Besøk Comuna 13, Medellín!

Kjedelig jobb? Trangt på toget? For lav lønn til å kjøpe nyoppusset enebolig med sentral beliggenhet? Lei av klærne i klesskapet? Lei av å finne på noe å lage til middag?

Dra til Comuna 13 i Medellín, Columbia!

  FF5

En tur til Comuna 13 vil ikke nødvendigvis løse disse problemene, men vil oppløse dem som tennene til Shane Mac Gowan i hundrevis av liter Single Malt (og noen liter blended):

Of course we know, in theory, that we’re lucky, all of us in the first world; we’ve known it ever since we were intimidated into finishing what was on our plates by tales of malnourished children in foreign lands. But it’s really only when one spends one’s first night in Comuna 13 that the truth starts to sink in. 

Comuna 13

There are no street lamps. Girls of 12 are selling themselves on street corners. The police will rob and possibly rape you. Guns go off hourly. If there is a fire, no fire engines can get to the scene; everything is burned. A gash on the leg from a ragged piece of metal or a sliver of broken glass can prove fatal. Your food has shit in it. If you are seriously ill; you die. A luxury would be a biro, some toothpaste, a clean sheet, a door with a lock.

incendio

Som så gjerne ellers (für mich og den svært begrensede browserhistorien min) er det the philosophers’ mail som står bak denne fine reisebrosjyren, som minner oss på at en skive med leverpostei helt uten dritt faktisk er en luksus, og at tilgang på grunnleggende helsetjenester er as good as it gets.

Kulturrevolusjonær Star Wars

Under kulturrevolusjonen var Kina offisielt stengt for vestlig kulturimperialisme, og selv om kulturrevolusjonen endte med Maos død i 1976, var det fortsatt stor avstand mellom Kina og Vesten i 1980. Dermed vokste popkulturen frem på litt andre måter enn her.

star-wars-Chinese-comic-book-adaptation_125

Uten å tilsynelatende ha sett annet enn promotionmaterialet til Star Wars IV og fått tak i et synopsis av filmen, som er ganske presist gjengitt (virker det som), tegnet den kinesiske kunstneren Song Feideng en såkalt lianhuanhua, en tradisjonell kinesisk tegneseriebok, basert på Episode IV. Boka ble utgitt og solgt i 1980 av Guangdong-avdelingen av det statsdrevne forlaget Xinhua Bokhandel.

page 50

Selv om man her kan tenke/prate/skrive mye interessant om hvordan kultur sprer seg og antar andre former dersom man tillater seg å bryte med ideen om intellektuelle eiendomsrettigheter, syntes jeg bokas hovedverdi ligger i de tidvis fantastiske, tidvis vederstyggelige og tidvis banalt fantasiløse fremstillingene av et univers vi eller veldig mange av oss kjenner veldig godt til fra før av. Det er som om verden blir funnet opp på ny (neida).

Noen høydepunkter: panel 51 og 52, hvor Obi Wan viser at han er sponset av J&B whisky, panel 75, som viser hvem Darth Vader egentlig jobber for, og panel 5 for sin veldig pene jakke. Eieren av jakken er for øvrig Leia, uten kringlehår.

Den amerikanske historieprofessoren Maggie Green fant boka på en reise til Shanghai i 2011, tok den med hjem og la den ut på nettet. Hennes historie om det her.

En pen pdf-versjon av hele boka her.

page 5

 

PS: Jeg har flere ganger forsøkt å få laget t-skjorter med noen av disse panelene på, spesielt panel 50 (har du noensinne sett noen sitte på en spacemotorsykkel på en mer fabulous måte?!) men blir stoppet av copyright-kontrollene hver gang. Hvis noen andre får det til: nerder. Gi meg en t-skjorte. Takk. 

Et forstyrrende logisk paradoks

2014-08-11-genie-wish

Kilden her; veldig mye mørk moro ikke uten et visst filosofisk tilsnitt. 

Som denne her.

2013-03-17-nietzschemon

Navi Pillay vs. det jævla Sikkerhetsrådet

Verden hadde blitt omtrent 150% bedre om Sikkerhetsrådet greide å legge vekk sine egne lokale, kortsiktige hensyn en jævla gang imellom og faktisk forsøke å gjøre noe for å hindre urettferdighet, krig og generell ISIL-oppførsel verden over.

Navanethem Pillay

Navi Pillay, avtroppende avtroppende høykommissær for menneskerettigheter i FN, burde vært president over virkeligheten i ihvertfall en måned eller to:

– Jeg tror fullt og fast at større respons fra dette rådet ville ha spart hundretusener av liv, sa hun [Navi] i sin siste tale til Sikkerhetsrådet før hennes mandat går ut neste måned etter seks år i jobben.

– Kortsiktige geopolitiske hensyn og nasjonale interesser har gang på gang blitt prioritert over utålelig menneskelig lidelse og grove krenkelser og langsiktige trusler mot internasjonal fred og sikkerhet, sa hun.

Fra nrk.no

Ikke at noen av oss kan gjøre noe med Sikkerhetsrådet. Men det er allikevel ganske uutholdelig å tenke på hva som kunne vært gjort med de ressursene vi som menneskehet har, kontra hva som faktisk ikke blir gjort.

Tjukke slekta

Alt liv er beslektet. Vi er i slekt med alt. Selv ufyselige og små ting som bakterier og snegler og nakenrotter. Alt.

tree_of_life

Hvis du ikke vet hva Archaea (arkebakterier) er, kan kanskje følgende informasjon være fornøyelig:

  • de er encellede og mangler cellekjerne
  • de koser seg vilt i ekstreme miljøer – i syre, i salt, i tarmer, i torvmyrer, i oljereservoarer, i vulkaner, i varme kilder hundrevis av meter under havet
  • man aner ikke hvor mange slag eller arter det finnes av dem
  • de kalles arkebakterier eller urbakterier fordi de lever i miljøer som ligner miljøet på jorda tidlig i jordas historie, ved livets begynnelse
  • og dette er Haloquadratum walsbyi, den første arkebakterie-arten som ble oppdaget i genus Haloquadratum:

Haloquadratum_walsbyi00

  • hvorfor den har valgt å være en del av Microsofts markedsapparat er ikke godt å si. Bortsett fra at den er mikroskopisk og myk. Hei, vent litt…

 

Russell: filosofi er en eksistensiell oppgave

Den britiske analytiske filosofen Bertrand Russell var opptatt av matematikk og logikk og er en av de viktigste pådriverne i utviklingen som har ført til dagens filosofi; en scientistisk, analytisk og i det hele tatt ganske livsfjern akademisk aktivitet.

Men Russell var like opptatt av at filosofi skulle ha et eksistensielt tilsnitt; at filosofi er en eksistensiell oppgave:

Russell revives an ancient conception of philosophy as a way of life in insisting that questions of cosmic meaning and value have an existential, ethical and spiritual urgency. (…)

Socrates argues in the Republic that the philosopher’s pursuit of truth involves reorienting his whole soul towards the good, as well as theoretical clarification of what the soul is and what its good consists in. Aristotle developed this idea through his virtue ethics, which shows how our characters can be formed, in practice, in accordance with what is good for us – our happiness and fulfilment as human beings. Russell stands in this tradition, arguing that «if philosophy is to play a serious part in the lives of men who are not specialists, it must not cease to advocate some way of life». (…)

In his 1946 essay [Philosophy for Laymen], Russell teaches his «laymen» readers to think more objectively about emotive issues: «When, in a sentence expressing political opinion, there are words that arouse powerful but different emotions in different readers, try replacing them by symbols, A, B, C, and so on and forgetting the particular significance of the symbols. Suppose A is England, B is Germany and C is Russia. So long as you remember what the letters mean, most of the things you will believe will depend upon whether you are English, German or Russian, which is logically irrelevant.»

Of course, it is easier to master this kind of technique than to apply it in situations when it is most needed – at times of crisis, stress, or emotional turbulence. But this is precisely why philosophy is not just an intellectual exercise, but an existential task that – as Aristotle saw so clearly – requires patient practice.

Ene og alene kopiert fra http://www.theguardian.com/commentisfree/2014/jan/06/bertrand-russell-everyday-value-of-philosophy, som er del 7 av en serie om den fantastiske filosofen og fredsmannen Bertrand Russell (1872 – 1970).

Bertrand Russell

Hele Philosophy for Laymen her.

Filosofi er ideologi

Svar på livsspørsmål gis av ideologi.

Vestens erfaringer med ideologisert massemord gjør at vi skyr ideologier, og dermed skyr vi svar.

Uten den kalde krigen, varmes våpnene. Platon hevder at rettferdighet er balanse mellom motstridende krefter.

Legges hovedårene tørre, renner vannet inn i andre elver.

For hver profet som skapes, fødes hundre etterfølgere.

Når filosofien ikke vil være ideologi, vil ikke-filosofien gjerne være det.

Ikke-filosofien er ikke det verden trenger. Vi er allerede irrasjonelle nok.

Filosofi må ha motet til å være ideologi.

 

(beklager liksom-aformismene her)

Merket med , ,

Hvorfor man skal stille spørsmål hele tiden

Hvorfor er det viktig å stille spørsmål hele tiden?

Svaret på dette, formulert av Clayton Christensen, Kim B. Clark Professor of Business Administration, Harvard Business School:

Questions are places in your mind where answers fit. If you haven’t asked the question, the answer has nowhere to go. It hits your mind and bounces right off. You have to ask the question – you have to want to know – in order to open up the space for the answer to fit.

Å stille spørsmål betyr ikke å avvise noe, det betyr å akseptere noe. Ved å stille spørsmål på forelesningene du går på eller til avisene du leser eller i møtene du er i, åpner du bevisstheten og lager plass til kunnskapen som noen prøver å formidle til deg.

Merket med ,

Hvorfor jeg/vi/du elsker iTingen min/vår/din

Hva foregår her?

phubbing inappropriate-texting smsen-en-baren-phubbing

 

Tony Kushner har et svar:

Capitalism has done exactly what Marx said it does—it gives the inorganic machine the qualities of the living beings who created it and makes it seem like a living thing itself, not a dead thing created by human labor. We’re trained through market research and the dark genius of advertising to develop increasingly erotically charged relationships with the inorganic. You develop the feeling that you can’t live without your iPhone and your iPad because they’re sold to you as having souls, as magical manna from heaven, instead of what they actually are, which is just stuff that people put together. We feel the object has a soul because human energy went into making it. That’s its truest value, that it’s human made. But to disguise its origins, to hide the fact that your stuff is made by powerless and exploited human beings, it’s packaged and sold as being actually human, organic, erotic. The labor, the human energy that went into making the lifeless commodity, is concealed within, covered over by an effective illusion of life. The Nike sneaker or the iPad seem alive, and we have to learn how to look beneath their surface effects to locate and understand the sources of their uncanny, cyborg power.

The Paris Review, The Art of Theater 16

http://www.theparisreview.org/interviews/6153/the-art-of-theater-no-16-tony-kushner

the uncanny, cyborg power

the uncanny, cyborg power

 

Merket med , ,

Døden

Hvorfor skal vi tenke på døden hele tiden? Hvorfor må kunsten minne oss på vår egen dødelighet? Kan vi ikke få lov til å glemme man’s doom en stakket stund?

Snart død: Abel.  Foto: Andrew George, rightbeforeidie.com

Snart død: Abel.
Foto: Andrew George, rightbeforeidie.com

Filosofi for folket-nettsiden philosophersmail.com svarer:

Every age should be in search of effective ways to keep death in mind. (…) The task of art is to give us access to experiences it is otherwise hard to get hold of and to render their moral vivid to our distracted imaginations.

The images [of the dying] are desperately sad but not necessarily depressing. Rather than try to crush us with the remembrance of death, they are on the side of life, they give us new determination to make sure the coming days are not wasted like so many others have been.

It no longer matters quite so much whom we squabbled with and what our anxieties may currently be about. With death in mind, we are set free from things that shouldn’t constrain us in the first place: our fears, wrong preoccupations, false values.

http://www.philosophersmail.com/perspective/news-for-the-not-yet-dead/

Og i en tidligere memento-mori -sak:

We can’t avoid a dark truth: the routines, habits, hopes and ordinary bother of life can be severed at any point by an utterly unpredictable – but hideously real – freak event. We need to be drawn back time and again to this profound fact. For it has the power not only to stir our fears, but to strengthen our resolve, to appreciate more fully, and use more wisely, the present moment; to reform our priorities and to prompt us to kindness and seriousness today, in case tomorrow never comes.

http://www.philosophersmail.com/disaster/memento-mori-sudden-death-on-an-alpine-train/

kontemplerer døden: en munk. "Eremitten", Gerrit Dou 1670.

kontemplerer døden: en munk. «Eremitten», Gerrit Dou 1670.

Merket med ,

Den iboende trangen til å eie skjønnhet

gjør oss til idioter: det skjønne.

gjør oss til idioter: det skjønne.

Det viser seg at vi mennesker har noen dypt rotfestede, intuitive reaksjoner på skjønnhet. En av disse reaksjonene er ønsket om å besitte eller eie skjønnheten. Det er et idiotisk ønske. Det er samtidig nesten umulig å ignorere. Det er det ønsket som får oss til å ta tjue mobiltelefonbilder vi aldri kommer til å se på igjen når vi ser noe vakkert, som får oss til å handle suvenirer (alltid overprisede, alltid ubrukelige) når vi besøker vakre steder, som får oss til å opptre som idioter når det er pene mennesker i nærheten. Det gjør oss til dårlige partnere, fordi vi er sjalu (vår eiendomsrett er truet), og til unødvendig strenge foreldre, fordi vi mener å eie barnas liv. Trangen til å eie skjønnhet er idiotisk, fordi vi vet at vi ikke kan eller skal eie den, og likevel gir vi etter for dette ønsket. Og samtidig, i motsetning til dette, kjennes denne instinktive reaksjonen på skjønnhet som den kommer fra noe godt, noe altruistisk, noe som er vendt mot verden og ikke oss selv.

Hva kommer dette ønsket fra? Fra følelsen av å stå ovenfor noe sjeldent og verdifullt, og derfor viktig å bevare, å passe på? Fra et religiøst instinkt? Fra vissheten om døden, siden det bare er mennesket, dyret med dødsbevissthet, som har estetiske opplevelser (ser det ut til)?

På stående fot kommer jeg ikke på noen bøker jeg har lest som behandler dette temaet litterært. Det kan da umulig stemme. Jeg har enten lest helt feil eller veldig riktig litteratur.

Merket med

Reformasjon av filosofien

Hvorfor tyr vi ikke til europeisk kulturhistorie og filosofi når vi skal finne svar på livets store spørsmål? Hvorfor er ikke filosofifaget mer interessant for almenheten? Har ikke filosofien noe å formidle utenfor universitetsmiljøet?

Det er en klisjé at filosofien siden den oppsto har søkt å besvare spørsmålet om hva som er et godt liv, men like fullt er det en sann klisjé. Filosofiens egentlige spørsmål har ikke vært virkelighetens underliggende metafysiske beskaffenhet, eller språkets implisitte etiske implikaturer, men hvordan vi bør leve. Sokrates får som regel æren for å ha satt dette spørsmålet som erkjennelsens sentrale spørsmål, og dermed ha skapt filosofi overhodet, men selv før-sokratiske filosofer som Heraklit adresserte hvordan vi bør leve, hva vi bør gjøre og ikke gjøre: «Det er ikke til det beste at mennesker får alt de vil ha» (DK B110).

Det er ingen grunn til at filosofien bør oppgi spørsmålet eller miste perspektivet om hva som er et godt liv. Tvert imot.

Humaniorafagene er under et veldig begrunnelsespress og har vært det i flere år, i den såkalte «humaniorakrisen». Internasjonalt ser vi humanistiske fag redusert og nedlagt under henvisning til en samfunnsmessig kost/nytte-kalkyle hvor studenter, arbeidsgivere, offentlig forvaltning, politikere og sponsorer bare ser kostnader og ingen nytte ved litteraturvitenskap, lingvistikk, historie, filosofi. Rapporten «Hva skal vi med humaniora?», skrevet av syv professorer i humanistiske fag og bestilt av Fritt Ord, lansert 21. mars 2014, tar utgangspunkt i at det ikke lenger holder å si at humaniora leverer dannelse til samfunnet, som er et nødvendig grunnlag for en opplyst offentlighet.

Vi må nå definitivt forlate tanken om at humaniora legitimerer seg selv. Det går ikke lenger an å tenke at humaniora er en selvfølge, fagene må legitimeres ut fra samfunnets behov. Men det er ikke det samme som snever nyttetenkning, sier Helge Jordheim, professor i kulturhistorie ved Universitetet i Oslo.

http://morgenbladet.no/samfunn/2014/humaniora_for_innadvendt#.UzbWNfl5Pot

Rapporten konkluderer med at humaniora representerer en vitenskapelig beredskap mellom dannelsesidealet og ren samfunnsøkonomisk nytte; humaniora er en ressurs for samfunnet når noe uventet skjer. Humaniora er en kriseberedskap for samfunnet. Kunne ikke også, burde ikke også, denne kriseberedskapen ligge på individuelt nivå? Kan vi ikke forvente at filosofien skal forberede oss på det vi vet livet inneholder, fordi det alltid inneholder dette, for alle mennesker? Psykologien har terapeutisk verdi, men fortrinnsvis i patologiske tilfeller, som helbredelse av psykisk-emosjonell sykdom eller ubalanse. Psykologien kan ikke forebygge psykiske traumer, kan ikke øke kvaliteten på livene våre, dersom vi ikke allerede er blitt syke og trenger medisin. Filosofien, derimot, kan øke livsverdien, livsdybden, rasjonaliteten, beredskapen ovenfor ventede og uventede ulykker. Filosofien kan hjelpe oss å oppnå stoikernes ideal; indre ro. Og med indre ro er vi ikke på langt nær så sårbare ovenfor kynisk markedsføring av verdiløse produkter og politisk profitt av vår usikkerhet, frykt, misunnelse og fordommer.

Humaniora generelt, og filosofien spesielt, bør strebe mot å gjøre livene våre bedre, tilværelsen rikere, meningen med det hele klarere, smertene mindre.

Filosofiens oppgave bør være å vise oss hva som er et godt liv og en god død; å avklare de grunnleggende paradoksene i tilværelsen. Mennesker ønsker trøst, retningslinjer, svar, hjelp, visdom. Filosofien bør gi dette; ikke bare abstrahert og spesialisert akademisk kunnskap som krever egne ordbøker og leksika for å forstå selv problemstillingene i.

Det er visdom i tekstene og tankene til de store filosofiene i vestlig historie; men den akademiske filosofien er ikke interessert i denne. Akademisk filosofi vil heller studere abstrakte og akademiske aspekter ved Platons dialoger enn hva de kan fortelle oss om livene våre, enn hva de forteller om mot, om alvor, om styrke i motgang, om tålmodighet, kjærlighet, vennskap, død.

I løpet av de tretten årene jeg studerte på universitetet i Oslo, hadde jeg en forelesning med døden som tema. Det var i metafysikken, og døden ble behandlet som alle andre temaer, et abstrakt objekt kan kunne pirke i, studere på objektiv avstand. Jeg husker ikke hva som ble sagt, det kan ikke ha vært dyptloddende, fordi det jeg fortsatt husker, fjorten år seinere, er at et øyeblikk, mellom de logiske analysene av døden, sa foreleseren, professor Panagiotis Dimas, «Jeg mener ikke å ta lett på døden. Jeg syntes døden, det at vi skal dø, er helt jævlig», og så fortsatte han undervisningen. Kunne vi ikke be om en behandling av døden som anerkjenner at vissheten om døden er helt jævlig, og så gå videre derfra? Ja, dette er jævlig, og derfor… ? Epikurs analyse av døden og dødsfrykten er fortsatt den mest betryggende setningen som Europa har frembrakt hva døden angår («Når jeg er her, er ikke døden» etc.). Men dødsangsten er like reell som kroppene våre, og kan ikke abstraheres vekk, med eller uten gode setninger. Vi er utstyrt med noen grunnleggende følelser som må anerkjennes og analyseres, og deretter kan vi handle i henhold til vår rasjonalitet og våre verdier og mål, innforstått med at vi føler det vi føler, uten at dette tar makten over oss.

Hva skjer når filosofien ikke vil snakke om det mennesket har behov for å høre om? Philosophersmail.com, om Miranda Kerrs omfavnelse av buddhismen:

Miranda was ready for guidance. She wanted someone to explain what you need to do to steer a path through life. And, because of certain deep prejudices against the idea of being useful, Western culture let her down.

Miranda’s rejection of the West is the West’s fault. She needed help and none was given. This isn’t just a problem for one very famous model, it’s a problem for all of us, in the East and in the West. We are missing out on a crucial resource. The great figures of Western culture almost all wanted culture to function as an instrument for the pursuit of a wiser life: Socrates, Epicurus, Seneca, Montaigne, Schopenhauer, Nietzsche, Schiller, Tolstoy, Proust… all wanted culture to be not an object of academic study, but a living resource that could offer counsel and direction (for when a boyfriend had been killed) – much as the Eastern ‘wisdom tradition’ has always believed.

It’s time to return Western culture to its rightful ambitions, not in order to win out over the East, but in order to stand as its legitimate equal in the pursuit of a path to human flourishing.

http://www.philosophersmail.com/250314-utopia-kerr.php

Filosofien trenger en reformasjon. Den anglo-amerikanske analytiske filosofien er inne på et spor som 99% av verdens befolkning ikke forstår, ikke ønsker å forstå og ikke trenger å forstå; den er helt uinteressant for dem. Det som foregår på de filosofiske instituttene har ingen relevans for hvordan vi lever eller de spørsmål vi faktisk stiller oss selv gjennom livet. En viktig grunn til at folk tyr til new age-pseudovitenskap, nyreligiøsitet og konspirasjonsteori, er fordi den virkelige vitenskapen, de faktiske instituttene på de faktiske universitetene, ikke svarer på spørsmålene deres. Mennesket ønsker et opplyst liv, ønsker å utvikle sinnet sitt og seg selv, ønsker veiledning og visdom. Hvis ikke vestlig filosofi, vestlig vitenskap og vestlig kultur kan gi dette, vil deres konkurrenter gjøre det i stedet. Det er nok av maktbegjærlige institusjoner og kapitalistiske industrier som lever godt på vår utrygghet, vår frykt for det ukjente og vår manglende evne til å forsone oss med livets realiteter og statistiske probabilitet.

Det siste store forsøket på å få vestlig filosofi til å innta denne rollen, eller deler av denne rollen og å svare på disse spørsmålene, var eksistensialismen. Den siste generasjonen som var inspirert av denne retningen var 68-erne; frihetsbudskapet og det etiske ansvaret som forfektes av eksistensialismen passet utmerket inn i deres politiserte livssyn. Jeg antar at eksistensialismen strandet til dels på grunn av sin utilgjengelige form (verken poesi eller vitenskap og dermed tilnærmet umulig å motbevise eller etterprøve), dels på grunn av sitt pessimistiske innhold, sin aversjon mot «det vanlige livet», med jobb og barn og husarbeid som tilværelsens nav, fremfor eksistensiell angst, kontemplasjon av døden og overskridende opplevelser som det eneste sanne eller virkelige. Men eksistensialismen har likevel et beundringsverdig utgangspunkt og en overbevisende CV: å hjelpe oss med tilværelsen, å avklare de grunnleggende vanskelighetene – døden, meningsløsheten, det evigvoksende begjæret, valgfriheten som nødvendigvis betyr å velge vekk så mye, den påfølgende angsten og angeren. I et uoversiktlig liv kan posisjoner som stoisismen, eksistensialismen og epikurismen hjelpe oss til å ta valg, å rydde vekk det som er avledninger og øke vår livsverdi med å avklare hva som er verdifullt og hva som ikke er det. Men universitetene er bare interessert i disse posisjonene som abstrakter, som historiske posisjoner uten dypere interesse eller sannhet. I stedet overlates mennesket jakt på svar og selvforståelse til massekonsumerismen, en gjennomamerikanisert underholdningsindustri, massemedienes forstyrrede verdier og opportunistisk stemmefiskepolitikk.

Ulykkelig kjærlighet. Tranströmer, Madrigal:

De svåraste brotten förblir

ouppklarade trots insats av många poliser. På samma sätt

finns någonstans i våra liv en stor ouppklarad kärlek.

Alle har, på ett eller annet tidspunkt i livet, noen, eller et minne av noen, eller en forestilling om noen, som de lengter, enten frem eller tilbake, til. Vi elsker, men er ulykkelige; vi er lykkelige, men elsker ikke. Hvorfor må det bare være horoskoper og religioner og chakra-healere som adresserer vårt kjærlighetsbehov, og hvorfor vil ikke filosofien gjøre det? Platons dialog Faidros handler om kjærligheten og dens forskjellige former, men det er ikke kjærligheten som er fokus nå man studerer Faidros, det er ørsmå filologiske avveininger, mulige ontologiske implikasjoner av plasseringen av preposisjoner, tolkninger så komplekse og begrepsmessig innfløkte at de umulig kan ha vært intendert av noen som levde før 1970 (og dermed utelukkes muligheten til å kommunisere med majoriteten av de mennesker som har eksistert, noe skriftspråk egentlig skal gjøre oss i stand til) og umulig kan interessere noen som ikke har veldig mye tid til overs for å nøste opp i tolkningsmulighetene og inngå i den uendelige diskusjonen om hvilken som er minst utroverdig.

Livet er en pendelgang mellom lidende begjær og tilfredsstilt kjedsomhet. Hvordan skal vi forholde oss til dette? Schopenhauer, Studies in Pessimism:

Human life must be some kind of mistake. The truth of this will be sufficiently obvious if we only remember that man is a compound of needs and necessities hard to satisfy; and that even when they are satisfied, all he obtains is a state of painlessness, where nothing remains to him but abandonment to boredom. This is direct proof that existence has no real value in itself; for what is boredom but the feeling of the emptiness of life? If life—the craving for which is the very essence of our being—were possessed of any positive intrinsic value, there would be no such thing as boredom at all: mere existence would satisfy us in itself, and we should want for nothing. But as it is, we take no delight in existence except when we are struggling for something; and then distance and difficulties to be overcome make our goal look as though it would satisfy us—an illusion which vanishes when we reach it; or else when we are occupied with some purely intellectual interest—when in reality we have stepped forth from life to look upon it from the outside, much after the manner of spectators at a play. And even sensual pleasure itself means nothing but a struggle and aspiration, ceasing the moment its aim is attained.

http://www.gutenberg.org/cache/epub/10732/pg10732.html

Vi er epistemisk utestengt fra vår egen lykke. Lidelsen er levende i nervesystemet, men lykken er bare fraværet av alarmen, fraværet av lidelsens liv. Hvordan går vi videre etter denne erkjennelsen? Hvor går vi? Burde vi ikke kunne gå til filosofien, den vestlige sivilisasjons reserve av visdom, for å få svar som angår oss, som angår våre liv?

Jo, det burde vi. In fact, vi bør forlange å kunne gjøre det.

Merket med , ,