Category Archives: Kapitalisme

Noen data

Halvparten av jordas dyrebestander har forsvunnet i løpet av de siste 40 årene. I gjennomsnitt har 52 prosent blitt borte, ferskvannsarter har hatt en nedgang på 76 prosent og i Sør-Amerika har dyrebestandene blitt redusert med 83 prosent. Hovedårsaken er tap av dyrenes naturlige habitat og klimaendringer, begge forårsaket av at mennesker bruker for mye av naturressursene. Vi slipper ut mer karbondioksid samtidig som vi fjerner de plantene og økosystemene som absorberer miljøgassen, og som gir liv til andre arter.

http://www.nrk.no/verden/_-verdens-dyrebestand-halvert-1.11951844

Rundt halvparten av alle verdens regnskoger er ødelagt i løpet av de siste 60 årene. Utviklingen vil føre til at alle store regnskoger blir oppdelt i småbiter i 2040 og at de forsvinner helt fra Sørøst-Asia. Mer enn halvparten av verdens 1,5 millioner beskrevne arter er funnet i regnskogene. Det antas at det er mellom fem og ti millioner uoppdagede arter i regnskogene. Regnskogene er et økosystem som har vokst frem gjennom mellom 50 og 100 millioner år. Det er enormt viktig for jordens klima og livet der er avhengig av symbioser og samspill mellom dyr og planter. Forsvinner en art, vil livsgrunnlaget for flere andre arter forsvinne samtidig. På et ukjent tidspunkt vil hele økosystemet kollapse.

http://mm.aftenposten.no/kloden-var/den-fryktelig-triste-historien-om-regnskogen

Mer enn 60 millioner urfolk er avhengig av regnskogene.

http://www.regnskog.no/no/om-regnskogene/skogfolkene

Verdenshavene tar opp over halvparten av karbondioksidutslippene i verden. Dette forutsetter et levende system av plankton, alger, sjøgress, fisk, krepsdyr, bløtdyr og annet akvatisk liv. Dødt hav er soner der oksygentilførselen er for lav til at det naturlige liv på havbunnen kan opprettholdes. Mange soner er permanent døde, mens andre soner er døde i perioder av året. Den innelukkede Østersjøen er verdens sykeste hav. En fjerdedel av Østersjøen kan karakteriseres som dødt hav. Science presenterte i 2011 en undersøkelse som påviste 402 døde soner i verdenshavene. Etter en gradvis økning fra ca 10 døde soner i 1910, ble antallet fordoblet hvert tiår fra 1960. I Mexicogulfen er det et dødt område på 20 000 km2 utenfor munningen av Mississippi, og det er et minst like stort område ved Shanghai, der Yangtze-elven munner ut.

Vintertemperaturen i overflatevannet i Nordsjøen steg to grader på slutten av 80-tallet og har siden holdt seg på det nivået. Overflatetemperaturen i juli og august har steget gradvis fra 16,4 til 18 grader fra slutten av 80-tallet. Makrellbestanden er redusert med mer enn 90 prosent siden 60-tallet. Landingen av bunnfisk (torsk, hyse, flyndre m.m.) er redusert fra en million tonn rundt 1970 til under 300 000 tonn. Industritrålfisket (tobis m.m.) er redusert med minst 80 prosent siden 2002. Midt på 70-tallet skjedde det et dramatisk fall i oksygennivået i bunnvannet langs Skagerrakkysten. Det hadde vært stabilt siden målingene begynte i 1924. Siden har det holdt seg på det lave nivået. Årsaker: Overfiske, overgjødsling, forurensning og klimaendringer med endringer i havtemperatur.

http://www.aftenposten.no/fakta/innsikt/Vi-kveler-havet-6578546.html

Når fiskebestanden forsvinner, forsvinner fuglene som lever av dem.

http://mm.aftenposten.no/kloden-var/den-tause-vaaren-i-fuglefjellet

Korallrev kalles ofte havets regnskoger og er et av de mest mangfoldige økosystemene på jorda. De utgjør mindre enn 0,1% av verdens havområder, og er samtidig livsgrunnlaget for ca 25% av alle marine arter. Omkring 10% av alle verdens korallrev er døde. Rundt 60% er truet av menneskelig aktivitet. Innen 2030 er det beregnet at 90% av alle korallrev vil være truet av menneskelig destruktiv aktivitet og klimaendringer. Innen 2050 vil absolutt alle korallrev være truede.

http://en.wikipedia.org/wiki/Coral_reef

http://en.wikipedia.org/wiki/Coral_reef#Threats

Siden førindustriell tid (omkring 1750) har konsentrasjonen av karbondioksid (CO2) økt med rundt 31 prosent, konsentrasjonen av metan (CH4) har økt med rundt 151 prosent og konsentrasjonen av lystgass (N2O) har økt med rundt 17 prosent (kilde: Cicero). I perioden 1990-2013 økte samlede norske klimagassutslipp med 4,8 prosent til 52,8 millioner tonn CO2-ekvivalenter (kilde: SSB). Med dagens utslippspolitikk er vi sikre på at verden blir mer enn to grader varmere enn ved førindustriell temperatur. Kraftigere oppvarming enn to grader vil gi katastrofale konsekvenser mange steder i verden. Konsekvensene vil være «alvorlige, gjennomgripende og irreversible», ifølge FNs klimapanel. Nivået på klimagassene karbondioksid, metan og lystgass i atmosfæren er høyere enn på minst 800 000 år, sier den fjerde delen av klimapanelets femte hovedrapport om klimaendringene. Utslippene er historisk høye til tross for en rekke tiltak for å motvirke klimaendringene. De globale utslippene må synke med omtrent syv prosent i året hvis vi skal unngå den økte temperaturen, totalt må det minskes med 40 – 70 prosent frem til år 2050. Utslippene må ned mot null i 2100. I stedet var det en global økning på 2,3 prosent i 2013. Det nåværende utslippsnivået vil gjøre verden 3,7 til 4,8 grader varmere. Temperaturendringer forekommer naturlig i jordas klima, men ikke i den hastigheten vi dokumentert står ovenfor, og når de forekommer samtidig med utrydding av en rekke økosystemer og en kollaps av dyrebestander, har ikke naturen evne til å tilpasse seg. Menneskelige samfunn uten stor tilpasningskapasitet, som landsbyer i fattige områder eller i områder med noen få hovednæringer, som fiske eller jordbruk, vil bli hardt rammet.

http://www.cicero.uio.no/webnews/index.aspx?id=11006

http://ssb.no/natur-og-miljo/statistikker/klimagassn

http://www.nrk.no/verden/co2-nivaet-hoyere-enn-pa-800.000-ar-1.12019769

http://www.nrk.no/verden/_-blir-varmere-enn-to-grader-1.11945031

http://www.cicero.uio.no/abc/klimaendringer.aspx

Rasering av regnskogene står for ca 20% av karbondioksidutslippene årlig. I dette tallet er ikke medregnet mengden karbondioksid som ville blitt absorbert av skogen.

http://www.regnskog.no/no/om-regnskogene/klima-og-regnskog

En av de mest effektive måtene å redusere karbondioksidutslippene ved produksjon av elektrisk kraft er ved å gå over til kjernekraft. Kjernekraft har bare damp som utslipp til atmosfæren. Ulempen med kjernekraft er at det produserer radioaktivt avfall som er ekstremt farlig for levende celler, og vil være farlig i alt fra noen dager til flere hundre tusen år. For eksempel har isotopen Tc-99 en halveringstid på 220 000 år, og isotopen I-129 en halveringstid på 15,7 millioner år. I tillegg kommer faren for ulykker med store miljøskadekonsekvenser og spredning av radioaktivt materiale som kan brukes i våpen. Dessuten er uran-gruvedrift i seg selv en risiko for helse og miljø, og sammen med lagring av brukt uran er den er så energikrevende at den hevdes å annullere de besparelsene i miljøgassutslippene man får gjennom bruken av kjernekraft.

http://en.wikipedia.org/wiki/Nuclear_power#Debate_on_nuclear_power

Spørsmålet er dermed om teknologien kan redde oss fra de problemer teknologien har gitt oss, eller om vi nå skal si som amerikanske avvenningsprogrammer: there is no chemical solution to a spiritual problem, dvs., det finnes ingen teknologisk løsning på teknologisk skapte problemer.

http://harvest.as/artikkel/dark-ecology

Eller skal vi si at det ikke finnes teknologiske løsninger på menneskeskapte problemer.

Problemet er mennesket, og menneskets begjær.

http://www.iep.utm.edu/schopenh/#H3

En dobbel irsk (Apples and Assholes)

I forbindelse med Starbucks’ nye og, må jeg innrømme, sett fra utsiden, ganske stilige filial i Oslos Torggata, melder Hegnar.no at driften av Starbucks i Norge går i tap og kommer til å koste eieren, Jens Ulltveit-Moe, mellom 15 og 40 millioner før kjeden begynner å tjene penger.

Starbucks i Norge og Sverige drives av Umoe Restaurant Group Coffee, og URGCs daglige leder, Joannis Vendrig, gir flere tilsynelatende gode grunner til at Starbucks taper penger; kortteksten er at det er dyrt å starte opp en ny kjede. I følge Hegnar.no solgte URGC for 27,8 millioner i fjor, men hadde likevel et resultat før skatt på minus elleve og en halv million. Differansen er nesten førti millioner kroner, som dermed må ha gått med til driftskostnader og eiendeler. Hvor sannsynlig en slik driftskostnad er, vet jeg ingenting om. Men det er likevel god grunn til å spørre om Starbucks i Norge og Sverige noensinne kommer til å tjene penger, uansett hvor mange syklende hipstere som daglig kommer til å hente sin kredkaffe derfra.

HipstersDrinkingCoffeeOutside-850x400

Starbucks, og flere andre amerikanske og multinasjonale kjempekjeder og gigakorporasjoner, benytter seg nemlig av det kreative knepet for å unngå å betale inntektsskatt som blir kalt dobbelt irsk arrangement (også kjent som dobbelt irsk-nederlandsk sandwich, som er en variant av den doble irske, forskjellen er bare at transaksjoner gjennom Nederland er en del av strategien), og som går ut på å minimere overskuddet i landet hvor selskapet drives, slik at man ikke må betale skatt.

En dobbelt irsk er en skattestrategi hvor multinasjonale selskaper overfører overskuddet fra ulike nasjonale datterselskap til det datterselskapet hvor de har den beste skatteavtalen. Ettersom Irland har 12,5 % skatt på inntekter fra forretningsdrift (Norge har 28%, UK 24%) og andre skatteordninger som tilrettelegger for ytterligere skatteminimering, er Irland blitt hovedsetet for svært mange amerikanske og multinasjonale korporasjoners drift i Europa og Midt-østen.

(Forresten: Hvis du tenkte at dobbelt irsk hadde noe med alkohol å gjøre, 1) fy skam, 2) du tenker sikkert på «irske håndjern», som er å ha en drink i hver hånd.)

I tillegg til å kreve halvparten av det andre europeiske land krever i inntektsskatt, har Irland såkalt territorial taxation, som betyr at staten ikke krever skatt fra inntekt som stammer fra datterselskap av irske selskaper som opereres fra utlandet. Til sammenligning krever f.eks. USA føderal inntektsskatt for all inntekt, uansett hvor i verden den er generert. Det doble irske kommer inn når moderselskapet oppretter to irske datterselskaper, hvorav det ene drives fra et land utenfor Irland, et skatteparadis som Caymanøyene eller Bermuda. Selskapet som drives fra skatteparadiset eier rettighetene til moderselskapets varemerke og selskapet som drives fra Irland betaler betydelige beløp – avhengig av fortjenesten til selskapet – til dette selskapet for «lisensen til varemerket». Slik flyttes overskuddet fra Irland til skatteparadis, fullt lovlig. Og det som er igjen av profitt, skattes det maksimum 12,5 % av. I en dobbel irsk med nederlandsk sandwich er det et datterselskap i Nederland som betales for bruk av varemerket, og det nederlandske som sender pengene til Bermuda.

En annen måte Starbucks flytter overskudd til land med lavere skattenivå er gjennom sin avtalefestede forpliktelse fra filialene til å kjøpe kaffebønner til overpris fra et av sine selskap i Nederland, som har inngått en gunstig skatteavtale med myndighetene der, hvor bønnene brennes. Disse igjen kjøper ubrente bønner fra et annet av sine selskaper i Sveits, et land kjent for å ha svært lav selskapsskatt.

Boycott Starbucks

Reuters har avdekket at Starbucks betalte 8,6 millioner pund i skatt over 14 års drift i Storbritannia til tross for inntekter på over 3 milliarder pund. Det utgjør mindre enn 1 % skatt. Under en jævla prosent.

Det er liten grunn til å tro at Starbucks i Storgata kommer til å operere noe annerledes enn de andre Starbucks-forretningene i Europa. Hvorfor skulle en investor, hvis interesse i bedriften er å maksimere profitten på sin investering, ønske å tjene mindre?

Starbucks er verken den første eller største kjeden som driver på denne måten. Den kanskje mest kjente kjeden som spekulerer i å betale minst mulig skatt til landet det opererer i, og dermed bidrar minst mulig til fellesskapet og nasjonale økonomier, er samtidig verdens mest verdifulle selskap og verdens største teknologiselskap, Apple. Hva, tenker man kanskje, Apple, selve nestekjærligheten og kreativiteten og naiviteten og homo ludens‘ store sjel inkorporert i en skapende bedrift? Ja, selve Apple. På slutten av 80-tallet var faktisk Apple en av grunnleggerne av den doble irske skattestrategien. En undersøkelse levert til det amerikanske Senatet i november 2012, med påfølgende senatshøringer i mai 2013, hvor Apple måtte forklare sin skattestrategi, avdekket at Apple betalte 1,9 prosent i skatt av en inntekt på 74 milliarder dollar utenfor USA. En komma ni. I Norge overfører Apple hele sin profitt til Irland, ettersom alle kjøpsavtaler med Apple inngås med et irsk selskap og ikke med et norsk – selv om du handler på Apple Store i Storggata eller fra apple.no. Og Apple Operations International, i Cork, Irland, overfører altså så å si all profitten til Bermuda, via Nederland.

apple tax evasion

En annen skattestrategivariant er den til Amazon, som står for en betydelig og økende del av boksalget i Europa, bokfører alle transaksjoner gjennom Amazon Luxembourg, hvor de betaler under seks prosent skatt.

Så om du irriterer deg over folk som sykmelder seg i overkant ofte og tenker at de utnytter norsk lov og snylter på fellesskapet: fisken råtner fra hodet og nedover. De tusenlappene folk narrer til seg fra NAV er småpotatis sammenlignet med den enorme skatteundragelsen verdens største selskaper systematisk og planmessig bedriver.

Tax

Det er nemlig ikke bare Starbucks og Apple som bruker den doble irske skattestrategien. Andre kjente strateger er Adobe Laboratories, Amazon, Eli Lilly and Co., Facebook, General Electric, Google, IBM, Johnson & Johnson, Microsoft, Oracle Corp, Pfizer Inc., Yahoo. Og dette er bare et utvalg av de som er kjent for å bruke denne strategien.

article-2231828-15FEA24E000005DC-963_642x252

Så hvorfor er dette noe å bekymre seg over? (bortsett fra at du og jeg betaler minst 30% skatt av alt vi tjener og eier og kanskje er drita lei at de superrike ikke betaler noe som helst, og så videre)

En ting er den urettmessige forretningsfordelen disse firmaene får av skatteunndragelsene, som påfører dem som ikke kjører slalåm mellom lovbestemmelsene og som oppfyller sin samfunnsplikt et betydelig handikap. Med multinasjonale milliarder i bakhånd og et strategisk ønske om å øke driftskostnadene, kan Starbucks og Apple og Microsoft selge med tap, lansere enormt dyre markedsføringskampanjer og håndtere økte husleier (og dermed bidra til økningen) i forretningsområder til det ikke er noen konkurrenter igjen. For lokale butikker og nasjonale kjeder som skal kjempe mot dette blir det som å spille sjakk mot noen som har satt inn to ekstra tårn og en ekstra dronning på sin side. Det er might makes right, jungelens lov.

En annen ting er det større perspektivet. Med ett par unntak er nasjonalstater over hele verden truet av dårlig økonomi, underskudd og enorm gjeld (stort sett til IMF og Kina). Velferdsstaten, som etter andre verdenskrig var så å si synonymt med den europeiske sivilisasjon, hvis verdier ble eksportert til Amerika, Afrika og Asia, er utryddet overalt unntatt i Skandinavia, hvor en oljesprengt lommebok og et relativt høyt skattenivå fortsatt holder den i live. Nasjonalstater trenger inntekt for å sikre velferd, infrastruktur og nasjonale tjenester til sine innbyggere, og hvis de sentrale skattebetalerne, bedriftene, utkonkurreres av internasjonale nullskatteytere (unnskyld, en komma ni prosent-skatteytere), opphører det økonomiske grunnlaget for våre velferdsordninger og våre regjeringers politiske og praktiske handlerom.

Etterhvert har nasjonale og overnasjonale myndigheter kommet på banen og stilt spørsmål til virksomhetenes skatteplanlegging. EU, USA og flere stater har siden 2010 konfrontert selskapene og iverksatt diverse tiltak for å begrense disse skatteplanleggingsstrategiene. Mens det amerikanske Sentatet innkalte Apple i høringer om skattestrategien deres, har det britiske Parlamentet innkalt Google, Amazon og Starbucks i høringer om deres opplegg. Apple forsvarte seg med at de hadde betalt alt de skulle i skatt. Starbucks foreslo å betale litt mer skatt de neste to årene. Forslaget vekket ikke voldsom entusiasme.

1355028474-protestors-picket-starbucks-over-tax-avoidance-in-exeter_1665555

Det store spørsmålet er om slike lokale tiltak er nok.

Det disse enorme korporasjonene ikke ser ut til å forstå, er at ved å ikke bidra økonomisk til å opprettholde demokratiske, kapitalistiske stater, beredere de grunnen for, og legitimerer opprettelsen av, stater som enten ikke er demokratiske eller ikke er kapitalistiske, eller ikke er noen av delene. Våre antagonister oppstår ikke i vakuum. De oppstår som følge av våre handlinger.

Eller for å si det med et sitat av Slavoj Žižek (her beklager jeg som bare satan, men jeg har glemt å skrive ned hvor jeg leste dette og kan derfor ikke oppgi kilde):

Våre demokratiske institusjoner kan ikke lenger kontrollere den globale kapitalismen. Pyntelige, konsensuelle og gradvise reformer kan kanskje fungere i en lokal sammenheng. Men lokalismen hører til i samme bås som organiske epler og resirkulering. Man gjør det fordi det føles bra. Det store spørsmålet i vår tid er hvordan man skal organisere global handling på et enormt internasjonalt nivå uten at man faller tilbake på et eller annet autoritært styre.

Når gigantene innenfor den globale økonomien ikke innretter seg etter demokratiske styreformer, må allmennheten til slutt tvinges til valget om de vil styres av grådige, kortsiktige og egoistiske handelsgiganter, eller av et politisk styre som ikke er demokratisk, men autoritært – despotisk, fascistisk, tyrannisk. Vår sivilisasjon, basert på posisjon, ikke person, på et politisk lederskap som genuint ønsker å tjene fellesskapet og ikke bare å sikre seg selv og sine, vil falle og forsvinne, kanskje for alltid.

Det er en bedriten situasjon å havne i. La oss forsøke å unngå den.

Kulturrevolusjonær Star Wars

Under kulturrevolusjonen var Kina offisielt stengt for vestlig kulturimperialisme, og selv om kulturrevolusjonen endte med Maos død i 1976, var det fortsatt stor avstand mellom Kina og Vesten i 1980. Dermed vokste popkulturen frem på litt andre måter enn her.

star-wars-Chinese-comic-book-adaptation_125

Uten å tilsynelatende ha sett annet enn promotionmaterialet til Star Wars IV og fått tak i et synopsis av filmen, som er ganske presist gjengitt (virker det som), tegnet den kinesiske kunstneren Song Feideng en såkalt lianhuanhua, en tradisjonell kinesisk tegneseriebok, basert på Episode IV. Boka ble utgitt og solgt i 1980 av Guangdong-avdelingen av det statsdrevne forlaget Xinhua Bokhandel.

page 50

Selv om man her kan tenke/prate/skrive mye interessant om hvordan kultur sprer seg og antar andre former dersom man tillater seg å bryte med ideen om intellektuelle eiendomsrettigheter, syntes jeg bokas hovedverdi ligger i de tidvis fantastiske, tidvis vederstyggelige og tidvis banalt fantasiløse fremstillingene av et univers vi eller veldig mange av oss kjenner veldig godt til fra før av. Det er som om verden blir funnet opp på ny (neida).

Noen høydepunkter: panel 51 og 52, hvor Obi Wan viser at han er sponset av J&B whisky, panel 75, som viser hvem Darth Vader egentlig jobber for, og panel 5 for sin veldig pene jakke. Eieren av jakken er for øvrig Leia, uten kringlehår.

Den amerikanske historieprofessoren Maggie Green fant boka på en reise til Shanghai i 2011, tok den med hjem og la den ut på nettet. Hennes historie om det her.

En pen pdf-versjon av hele boka her.

page 5

 

PS: Jeg har flere ganger forsøkt å få laget t-skjorter med noen av disse panelene på, spesielt panel 50 (har du noensinne sett noen sitte på en spacemotorsykkel på en mer fabulous måte?!) men blir stoppet av copyright-kontrollene hver gang. Hvis noen andre får det til: nerder. Gi meg en t-skjorte. Takk. 

Kjønn og kapital

En ufordøyd tanke:

Kvinnen som råvareleverandør: melk og barn. Kvinnen som u-landsøkonomi; mannen som i-landsøkonomi, som foredler. Verdiskapningen ligger i foredlingen, profitten akkumulerer i dette leddet.

Fra snl.no: Utviklingsland, u-land, generell betegnelse på land med svak og ofte ensidig utviklet økonomi, og som har oppnådd en lavere grad av sosial og økonomisk utvikling enn industriland (i-land, også benevnt utviklede land).

Merket med

Dave Eggers: A Hologram for the King

var en forbløffende oppskrytt bok. Med en bokinnbinding gjennomtagget av skryt og sammenligninger med Store Amerikanske Minimalistiske Forfattere forventet jeg et klassisk under-overflaten-minimalistisk plotbasert mesterverk. I stedet skapes en vagt sjarmerende fortelling om en psykologisk flat fyr i Dubai som prøver å selge IT-løsninger til kongen der, hvis han bare dukker opp. Den nye Hemingway? Å neida. Det var noe pageturner-aktig over plotet, det skal Eggers ha, og det ble aldri den Slottet møter Trolldomsfjellet møter Vente på Godot som jeg antok at fortellingen skulle bli til, men den ble aldri så mye mer heller. Det tegnes et bilde av en voldsom dobbelthet – eller hykleri – i Dubais kultur, men til det bildet har jeg ikke mye korreks eller støttende erfaringer, så det blir bare en påstand (jeg har ikke noe problemer med å tro på påstanden, men den gir heller ikke noe mer av seg).

Men teksten fremfører et godt argument mot outsourcing av arbeidskraft: når man først har flyttet vareproduksjonen ut til et lavkostnadsland, tar det ikke lang tid før lavskostnadslandet innser at de ikke lenger trenger de opprinnelige produsentene og begynner å produsere sine egne, konkurrerende produkter, til langt lavere pris. Så begynner man å tape penger, og for å kompensere flytter man mer av produksjonen ut av landet, etc. Slik blir man utkonkurrert av sine egne oppfinnelser, av sin egen forretningsplan.

Kapitalens befaling om å tenke på bånnlinja overser at det er to bånnlinjer i vår sivilisasjon:  en kortsiktig og en langsiktig. Balanseringen av disse – økonomisk, psykologisk, filosofisk, politisk, etc. – er den repeterende utfordringen i den individuelle og den kollektive tilværelsen.

Sånn sett speiler Eggers den økonomiske situasjonen i hjemlandet sitt, hvor kortsiktig finansiell gevinst alltid overprøver større sivilisatorisk gevinst, når han ikke balanserer det politiske med det litterære i A Hologram for the King.

Merket med ,

Har bånnlinja nevnt at Sopranos

er den beste tv-serien i fjernsynets historie? Det vil nærmest umiddelbart bli postert en serie begrunnelser til dette. Nærmest umiddelbart.

*Edit: istedet for en serie begrunnelser, gjengis istedet en serie påstander om hvorfor Sopranos er bedre enn The Wire, som svært ofte også regnes som Verdens Beste TV-serie (VBTV) og derfor funker fint som motbevis mot motbevis.

 

The Wire versus The Sopranos, om tittelen verdens beste tv-serie

 

  1. Posisjon: The Sopranos er en bedre tv-serie enn The Wire. S er verdens beste, TW er verdens nest beste, antakelig.
  2. Indisium: Det finnes ikke repriser av The Wire. Etter at serien gikk på NRK2 forsvant den fra norske tv-skjermer og så vidt jeg vet er det omtrent slik situasjonen var i USA også. Det er ikke overraskende; det fantes knapt tv-stasjoner som var interessert i å sende serien da den gikk for første gang. Så vidt jeg har forstått er en av de saliggjørende trekkene ved TW – i følge dem som rutinemessig kårer den til verdens beste tv-serie – at den fikk så få seere da den gikk på tv, og så mange på DVD, og at dette dermed beviser dens kvalitet, at den er en serie for feinschmeckere. Men det er naturligvis en feilslutning: at noe som er laget for tv ikke fungerer på tv, men på DVD, er ikke et kvalitetstegn, og på ingen måte nødvendigvis et kvalitetstegn. Det kan like gjerne være et tegn på manglende forståelse for mediet.
  3. Sopranos‘ repriser ruller og går på kanal etter kanal, år etter år. Nå er det elendige serier som også gjør det, men det gir i det miste et pekepinn om at serien treffer noe, at den fungerer på tv.
  4. Hver episode, ja så godt som hver eneste frame av hver episode av Sopranos ser ut som et bilde av Edward Hopper. De beste ser ut som dramatiseringer av Rothko. Kunst og kunstverk, primært billedkunst, gjennomløper serien og beveger folk, motiverer dem, forstyrrer dem, minner dem på livets korthet, på livets sårbarhet, på det absurde, det komiske og det storslåtte – slik som serien selv gjør.
  5. TW ser ut som en dokumentar, en litt dårlig finansiert dokumentar, og allikevel uten den forstyrrende ektheten, den hverdagsligheten som farger dokumentarer, som minner deg på at det onde eller de foraktelige er like i nærheten, hele tiden. Den ser ut som en tv-serie som forsøker å være en dokumentar, og det er helt presist hva TW er.
  6. Det finnes en episode av TW som tåler å spilles igjen uten konteksten av fem sesonger rundt seg, og det er den hvor Bunk og McNulty sier fuck fuck fuck i to minutter eller hvor lenge det er. Det er den eneste sekvensen som er tilfredsstillende alene, og den er – på ingen måte tilfeldigvis – nedtynget i gjeld til Sopranos. Humoren, profaneringen, den dramatiserte dialogen, døden: Sopranos.
  7. Sopranos er et eneste langt angrep på kapitalismen, en kritikk av hva kapitalismen gjør med menneskesjelen: it’s all about motherfucking cocksucking money, sier Tony til dr. Melfi, og oppsummerer det hele. Seriens interesse for psykologi understøtter og forsterker dens interesse for kapitalismens innvirkning på psyken. Kapitalisme som grunnleggende psykisk traume. TW har kapitalismen som grunnleggende behaviouristisk betingelse, men der er det drømmen om kapitalismen som er motivet – den velfungerende kapitalismen, styrt av konvensjoner og valuta og banker og politi, fremfor vold, kaos og den sterkestes rett. S viser at den sterkestes rett gjelder overalt der hvor det er kapitalisme. TW ønsker mer kapitalisme, bedre kapitalisme.
  8. TW ser først ut til å være et langt argument for legalisering, eller tolerert lovbrudd, av narkotika, men ombestemmer seg så, og gir opp denne hypotesen: å lage soner med lovlig narkotikabruk, sier serien, betyr å skille mellom mennesker; de som har rett til et godt liv og de som man har gitt opp, de som ikke har den retten. Siden serien samtidig langt på vei påstår at mennesket er fullstendig et produkt av sine omgivelser, blir en sånn skillelinje umulig å trekke.
  9. TW ser først ut til å være et argument for fraværet av en stabil, enhetlig, karakteristisk personlighet, uavhengig av omgivelsene, altså et argument for menneskets fullstendige avhengighet av omgivelsene. Men samtidig lar serien McNulty være en uforanderlig horebukk, lar Omar være ubestikkelig seg selv, han fyren som sier shiiiiit hele tiden, etc., som om den sier «Vi er alle bare et produkt av omgivelsene våre og menneskene rundt oss, unntatt i de tilfellene hvor vi ikke er det».
  10. Sopranos psykologiske-etiske innsikt er dypere og vanskeligere: alle mennesker inneholder godt og ondt, omgivelsene støtter og styrker begge sidene, vi må ta bevisste valg og analysere konsekvensene av våre handlinger og av våre intensjoner. Vi må ta vanskelige valg, valg som ikke støttes av strukturene rundt oss, og som derfor, for oss, virker absurde, usanne. Og likevel må de tas; vi må velge det gode selv når, spesielt når, det virker minst fornuftig å gjøre det.
  11. Sopranos er en tv-serie som stoler på fiksjonens kraft, som understøtter det fiktive som instrument til sannhet. Foruten det at serien er en klassisk scripted serie helt uten koblinger til eller fra reality/virkelighets-tv, og dermed i seg selv et direkte bevis på tillit til fiksjonen, finner vi igjen dette i det høye antallet kunstverk som vandrer gjennom serien; maleriene, skulpturene, sangene, de gamle filmene Tony alltid ser på, det gripende gjennombruddet Christopher har på teaterkurset, etc.; hvem kan glemme maleriet av Tony og Pi-o-mine, som Paulie redder fra søpla og får endret til et maleri av Tony som napoleansk general?
  12. Og gjennom denne troen på det fiktive blir det fiktive til det virkelige; hva er mest virkelig, the Bada-Bing! eller the high rises?
  13. Etter en hel del eksponering for S oppdaget jeg at familiemiddager, juleaftener, begravelser og andre dress-og-slips-anledninger fikk en tilleggsdimensjon: om og om igjen kjente jeg tilstedeværelsen av noe Sopranos-aktig, av at vårt private familieøyeblikk knyttet seg til en større kontekst, en grunnleggende sort komikk ved tilværelsen.
  14. TW er en tv-serie som ikke stoler på fiksjonen, som ikke tror på sannhet gjennom fiksjon, og derfor anstrenger seg for å oppnå maksimal ekthet, maksimal autentisitet, maksimal realisme. Og samtidig greier den ikke å styre unna banale grep som «den snille/misforståtte raneren/morderen/dopdealeren», «den intelligente skurken som oppretter et lovlydig firma som front, men deretter blir mer interessert i lovlydig virksomhet, men som hindres i å forfølge dette av den gamle gjengen», «den sjarmerende narkomane med et hjerte av gull», etc.
  15. TW‘s ønske som maksimal ekthet gjør at mange av skuespillerne er castet fra virkelige tidligere narkomane, kriminelle, dealere, etc., med den forventede effekt dette har på skuespillernivået i serien.
  16. TW har fått gjetord om å være «den nye romanen», f.eks. på Litteraturhuset september 2013 (undertittel: Nærlesing av The Wire). Men det er den ikke: den er ikke en roman, det er en tv-serie. Er det et kvalitetstegn at en kunstform etterligner en annen?
  17. Så vidt jeg forstår det har TW ikke hatt etterfølgere; den har ikke skapt en ny trend. Med unntak av de tv-seriene som skaperne av TW selv har skapt, som Treme, som kanskje er en veldig god serie, men også den temmelig undereksponert, og jeg derfor ikke har sett den, er det tilsynelatende ingen som ønsker å benytte den formen TW benyttet til å fortelle en historie.
  18. Sopranos er ikke en roman eller noe annet enn en tv-serie. Dermed har den skapt tv-historie og generert direkte og indirekte et enormt antall tv-serier. Uten S ville det ikke vært noe Dexter eller Weeds eller Hung eller Breaking Bad eller Boardwalk Empire eller True Detectives, og dermed heller ikke noen av de mange kopiseriene fra disse igjen. Det er lett å glemme i dag at S var den første store dramaserien som hadde en skikkelig skurk i hovedrollen, en virkelig morder og yrkeskriminell, en bølle. Det er lett å glemme hvor konservativ national television i USA har pleid å være, og fortsatt langt på vei er.
  19. S er grunnen til at tv er den nye filmen, det nye stedet hvor dyktige skuespillere og regissører og manusforfattere vil jobbe, hvor de kan gjøre spennende ting. Man kan godt gå gjennom den historiske utviklingen av kvalitets-tv og vise til Hill Street Blues eller Buffy eller hva du vil, og det er klart at S inngår i en historisk sammenheng, men uten S ville tv-historien vært annerledes, og tv-landskapet ville ikke vært slik det er i dag.
  20. Sopranos har bedre musikk, og bedre bruk av musikken, enn TW. Jeg har aldri googlet for å finne ut hvilken låt de spilte i akkurat den scenen i akkurat den episoden av TW; det har jeg flere ganger med S, og mange av de låtene roterer fortsatt på Spotify-spillelisten min. Dylan, The Chi-Lites, Tindersticks, etc.
  21. Debatten gikk i sin tid på Underskog.no om S eller TW var verdens beste tv-serie, men resultatet var på forhånd gitt, for den som liker å lese klasse og kultur: TW vant, med en del, men ikke veldig mange stemmer, mener jeg å huske. Det bør være klart at TW ble valgt som verdens beste tv-serie ikke bare pga seriens kvalitet, men også pga dens ambisjoner og dens manglende public appeal: etter at tv har vært synonymt med egalitær og demokratisk kulturkonsumpsjon siden dens opprinnelse, er omfavelsen av The Wire et forsøk på å etablere differensiering i tv-konsumpsjon, ikke fra skapernes side, som nok forsøkte på, og feilet i, å nå ut til de store massene, men fra seernes side, fra den utdannede kultureliten, og de som skulle ønske de var den utdannede kultureliten.
  22. TW har mye fint for seg. Men det er ikke verdens beste tv-serie. The Sopranos er det.

 tony-oil-painting

 

Merket med

Kapitalismekritikk i barnetegnefilmer

I barnetegnefilmer som er produsert under kapitalismen finner vi artig nok en temmelig hissig kritikk av kapitalismen.

 

Wall-e (Pixar Animation Studios, Walt Disney Pictures): Kapitalismen er en underholdningsmaskin som gjør mennesket til en forvokst baby.

Det regner kjøttboller (Columbia Pictures, Sony Pictures Animation): Kapitalismen er en matemaskin som gjør mennesket til en forvokst baby.

Toy Story (Pixar Animation Studios, Walt Disney Pictures): Kapitalismens fremste verdi er at den produserer varer, men massekonsum og stadig innovasjon tømmer varene som produseres av kapitalismen fortløpende for verdi. Dermed har heller ikke kapitalismen og massekonsum noen verdi. Allikevel får kapitalismen/massekonsumerismen oss til å tro at de har verdi, om og om igjen, som om vi var lettlurte barn, forvokste babyer.

 

Ironien her er selvsagt at produksjonsselskapene bak disse filmene er blant de råeste kapitalistene som finnes; de første og beste til å bygge underholdningsmaskiner og kulturelle matemaskiner. I følge sin egen kritikk gjør de oss til forvokste babyer, og det de produserer har bare verdi så lenge produsentene påstår at de har det. Ved å fremme dette budskapet om seg selv og sine egne produkter i sine egne produksjoner avslører de sin egen bløff, uten å endre noen ting, uten at noen reagerer.

Kapitalismekritiske barnetegnefilmer er ironiske mesterverk.

Merket med ,