Category Archives: Litteratur

For høytiden: Houellebecq om fester

The Believer deler med oss denne umistelige perlen hvor den alltid oppmuntrende Michel Houellebecq gir sin analyse av, og råd angående, fester.

The point of a party is to make us forget we are solitary, wretched and betrothed to death; in other words, to transform us into animals.

Her er stykket, i sin fulle skjønnhet.

Godt nytt år!

Advertisements

Genanse og ferdighet

Ikke før (men litt etter) Bunn/bånnlinja anbefaler alle gode mensch å følge den svensk/danske (men mest svenske) bloggen floret.se, dukker dette intervjuet med selveste Kenneth Pettersen opp.

Den som kjenner Kenneth Pettersen og AFV Press gleder seg på hans vegne, og det bør alle som gleder seg over chapbooks og «nye medier» (internett og txting, bestefar) sin påvirkning på litteraturen også gjøre.

Mer ære til folk som fortjener det, sånn skal det være.

*

I anledning dagen gir vi vår KP-homage:

idk

jeg så på en svensk litteraturblogg

at kenneth pettersen var der

han snakket om et forlag med ironisk navn

med veldig inderlighet

kenneth pettersen ser alltid så trist ut på bilder

hvorfor det

Anbefalt 2

Leiter du etter noe å lese eller av andre grunner forsøker å kartlegge skjønnlitterære verker sortert etter tema, innhold, form, karakter, plot eller setting? Nettsida

http://www.openingthebook.com/whichbook/

har en utvalgsmatrise hvor du kan stille inn opp til fire kriterier på en skala fra den ene ekstremiteten til den andre og på grunnlag av dette generere en ganske lang liste over foreslåtte titler.

Happy - SadJeg var mer enn litt skeptisk til hva slags innhold denne saken kunne generere, men et par tester har gitt positivt overraskende gode anbefalinger. Det er engelsk litteratur og oversatt til engelsk det dreier seg om, så nasjonalitetene representert har overvekt av engelsktalende land, så vidt jeg kan se, men under innstillingene maks på Serious og maks på Demanding, fant jeg en fin liste som bl.a. inneholdt Kjærstads Forføreren (oversatt til engelsk). Bokomtalene er korte og greie og adresserer først og fremst leseropplevelse og innsats kontra belønning. Det er også en fin-fin funksjon her hvor du kan Borrow eller Buy bøkene; Borrow fører deg til en oversikt over og bestillingsfunksjon for britiske biblioteker, Buy fører stort sett til Amazon (skattesnytere og fagforeningsknusere, bruk heller en lokal bokhandel).

Publikumskonkurranse: hvilke innstillinger må du bruke for å finne bøker om «secretly gay neo-nazis»? Svært spennende, dette.

Anbefalt

låner Morgenbladets upåklagelige smak og kan ikke unnlate å anbefale dette stedet

http://floret.se/

Under litteraturfanen publiseres ikke bare prosa om litteratur, men også ganske mye og lyrikk og noen noveller. Utsøkt.

EDIT:

Sidene er svenske, men har også en dansk redaksjon for danskspråklig litteraturomtale og omtale av dansk litteratur. Dermed finner vi også norske bøker omtalt, såfremt de er oversatt til svensk eller dansk. Den siste til Leikvoll og Frøydis Sollid Simonsens Hver morgen kryper jeg opp fra havet har fått korte, ålreite omtaler.

Tranströmer est mort, vive Transtömer

Til min overraskelse leste jeg en nekrolog i dag (tilbakedatering: lørdag 28.03.15) om at Tranströmer døde på torsdag. Vanligvis blir jeg lett uvel av at alle mulige mennesker skal stå frem og fortelle hvor trist de syntes det er at et eldre menneske har dødd en naturlig død, jmfr. hver eneste gang en folkelig skuespiller/komiker/musiker/barnebokforfatter har forlatt Folketrygden (hva faen er alternativet, godtfolk, at Astrid Lindgren lever evig?!), men akkurat i dette tilfellet kjente jeg meg litt snurt eller på en måte nesten narret da jeg ikke ble informert om Tranströmers død før tre dager etter at hans faktiske død.

tranströmer

Det er naturligvis den villede flystyrten av Germanwings A320 D-AIXD hvor 150 mennesker døde i frykt som tok oppmerksomheten og forsideoverskriftene fra denne ene, naturlige døden, og det er jo helt i henhold til min intuitive og verdimessige oppfatning av hva som er viktig og naturlig å rette oppmerksomheten mot, for ikke å snakke om hva en slik hendelse betyr for en fyr som er mer eller mindre besatt av tanken på livets sårbarhet og plutselige, urettferdige og uventede slutt (jeg har tenkt litt på betydningen av flyulykker, men ikke på betydningen av direkte suicidale piloter som med vilje smadrer flyet inn i fjellveggen (som må være et vanvittig mareritt for alle som har/hadde/kommer til å få flyskrekk, i årevis fremover); dette skjerper jo omstendighetene noe jævlig, som man kan finne på å si i skuespillermiljøer). Og allikevel syntes jeg at Tranströmers død skulle kastet Germanwings til side og blitt kringkastet med krigsbokstaver i alle landets medieorganer, og jeg opplevde et nærmest solstadsk øyeblikk av å være fullstendig forlatt av min egen tid og kultur da jeg først ble gjort oppmerksom på Tomas T.s død gjennom Ingunn Øklands temmelig ålreite nekrolog i Aftenposten, som altså kom ikke som en nyhetssak, men som et reflekterende og oppsummerende etterord, som dermed begravde Tranströmers liv og død ned i historien.

Med fare for å høres ut som en Nobel-groupie eller en som leser poesi for å finne pene naturskildringer og vakre setninger å male på porselenstallerkener, eventuelt noen som likestiller emotional impact med litterær kvalitet, har jeg ikke vært borte i noen andre dikt som har gjort så stort inntrykk på meg som Tranströmer sine. Jeg kjøpte Samlade dikter 1954-1996 for kr 48,- på Norli i Universitetsgata for ti år siden, omtrent, tror jeg (boka er i hvert fall trykket i 2004) og motivasjonen/tankeprosessen den gangen var 1) førtiåtte kroner for førtifem års poesi! er det mulig!, 2) jeg hadde hørt navnet til dikteren et par ganger før, men greide ikke å plassere det, det var noe jeg hadde lest på kultursidene i Dagbladet, tror jeg (var jeg så mye yngre, eller var virkelig Dagbladet så mye mer leselig for ti år siden?), og da var det sikkert ikke helt skivebom å bruke studentpengene mine på dette stoffet, 3) jeg liker tødler; det er den beste egenskapen ved det svenske språket, og et dikternavn som både inneholder tødler og har en vag, halvmystisk betydning (for hva er en tranströmer??) må kunne gi noe eksepsjonelt.

tranströmer samlade

En eller flere av tankene som gikk gjennom meg på Norli hadde rett. Transtömers dikt var eksepsjonelle.

Det er notorisk vanskelig å skrive godt om dikt, syntes jeg, i hvert fall dersom du har lyst til å unngå formuleringer som både er svulstige og vage, eller som rått overdriver leseropplevelsen eller lesergleden ved å stirre på disse halve linjene og ufullstendige fortellingene. Kort sagt syntes jeg han kombinerer veldig tydelige og gode bilder med interessant innhold. Jeg syntes både bildene – som han ofte lager helt enkelt ved metaforer og similer  – og innholdet, altså utsagnet, er pregnante; de bærer mye med seg og blir værende ved lenge. Her er to enkle linjer fra Madrigal: «De svåraste brotten förblir uopklarade trots insats av många poliser. På samme sätt finns någonstans i våre liv en stor ouppklarad kärlek.» Sammensetningen av de to setningene har en fantastisk kraft; den fyller hjernen med bilder av The WireTrue Detective og private minner og uartikulerte følelser som kan få voksne folk til å stanse opp midt i livet og glemme hvem de har vært de siste ti-femten årene, de legitimerer følelsen av å leve i ettertiden eller utkanten av noe stort og viktig, som aldri vil bli klart for oss selv.

T. skrev også en del om døden, og siden alle andre nekrologer nevner den, skal jeg ikke sitere det diktet med trafikkskiltene (se Økland sin nekrolog, f.eks.). Istedet dette:

Svarta vykort

I

Almanacken fullskriven, framtid okänd.

Kabeln nynnar folkvisan uten hemland.

Snöfall i det blystilla havet. Skuggor

brottas på kajen.

II

Mitt i livet händer at döden kommer

och tar mått på människan. Det besöket

glöms och livet fortsätter. Men kostymen

sys i det tysta.

fra samlingen «Det vilda torget» (1983), i Samlade dikter 1954-1996, Albert Bonniers Förlag (2004).

Og her, i Jan Erik Volds oversettelse

Svarte postkort

I

Almanakken fulltegnet, fremtid uviss.

Kablen nynner tyst på en folkevise

uten hjemland. Snøfall på blyhav. Skygger

slåss utpå brygga.

II

Midt i livet hender det døden kommer

og tar mål av mennesket. Det besøket

glemmes, livet fortsetter. Selve dressen

sys i stillhet.

Samlede dikt, til norsk ved Jan Erik Vold, Gyldendal norsk forlag (1996).

To be or not to be, alternative endings?

640px-Hamlet_quarto_3rd

To be, or not to be, – that is the question: –

Whether ’tis nobler in the mind to suffer

The slings and arrows of outragous fortune,

Or to take arms against a sea of troubles,

And by opposing end them? – To die, – to sleep, –

No more; and by a sleep to say we end

The heart-ache and the thousand natural shocks

That flesh is heir to, – ’tis a consummation

Devoutly to be wish’d. To die, – to sleep; –

To sleep! perchance to dream: – ay, there’s the rub;

For in that sleep of death what dreams may come,

When we have shuffled off this mortal coil

Must give us pause: there’s the respect

That makes calamity of so long life…

Hamlet 3,1, The Complete Works of Shakespeare, P.R. Gawthorn, London (1929)

Title_page_William_Shakespeare's_First_Folio_1623

Stans; jeg må velge, og straks begi meg

fra livet og til døden, fra væren og til intet.

Grusomme guder! Om dere finnes, gi da mitt mot et lys.

Må jeg eldes under ham som krenker meg,

holde ut min ulykkelige skjebne eller gjøre slutt på den?

Hvem er jeg? Hvem hindrer meg? Og hva er døden?

Den er alle våre plagers endelikt, mitt eneste tilfluktssted;

efter sterke lidenskaper er den en rolig søvn.

Man sovner, alt dør. Men en grusom morgen

følger kanskje efter søvnens salighet.

Man truer oss, man sier at vårt korte liv

blir efterfulgt av evig pine.

Hamlet 3,1, overs. fra engelsk av Voltaire (1773), overs. fra fransk av Bern Vestre, Voltaire Filosofiske brev, Aschehoug, Oslo (1990):

Voltaire

Å være eller ikke være: dét

er spørsmålet. For hva er edel ferd?

Å tåle dette regn av sten og piler

en bitter skjebne sender mot oss? Eller

å trekke sverdet mot et hav av sorger,

og gjøre slutt på dem? Å dø, å sove

– ja, bare dét, – og se at søvnen slukker

all hjertekval, de tusen plager kjødet

er arvlig til. Hvor inderlig man higer

mot denne slutt: å dø, å sove. Sove,

og kanskje drømme? Ja, se der er låsen!

Hva vil vi drømme om i dødens søvn

når vi har kastet disse støvets lenker?

Den tanken stanser oss – og det er den

som gjør elendighetens liv så langt.

Hamlet, 3,1 overs. André Bjerke, Aschehoug, Oslo (1958)

ung andre sjakk

Kulturrevolusjonær Star Wars

Under kulturrevolusjonen var Kina offisielt stengt for vestlig kulturimperialisme, og selv om kulturrevolusjonen endte med Maos død i 1976, var det fortsatt stor avstand mellom Kina og Vesten i 1980. Dermed vokste popkulturen frem på litt andre måter enn her.

star-wars-Chinese-comic-book-adaptation_125

Uten å tilsynelatende ha sett annet enn promotionmaterialet til Star Wars IV og fått tak i et synopsis av filmen, som er ganske presist gjengitt (virker det som), tegnet den kinesiske kunstneren Song Feideng en såkalt lianhuanhua, en tradisjonell kinesisk tegneseriebok, basert på Episode IV. Boka ble utgitt og solgt i 1980 av Guangdong-avdelingen av det statsdrevne forlaget Xinhua Bokhandel.

page 50

Selv om man her kan tenke/prate/skrive mye interessant om hvordan kultur sprer seg og antar andre former dersom man tillater seg å bryte med ideen om intellektuelle eiendomsrettigheter, syntes jeg bokas hovedverdi ligger i de tidvis fantastiske, tidvis vederstyggelige og tidvis banalt fantasiløse fremstillingene av et univers vi eller veldig mange av oss kjenner veldig godt til fra før av. Det er som om verden blir funnet opp på ny (neida).

Noen høydepunkter: panel 51 og 52, hvor Obi Wan viser at han er sponset av J&B whisky, panel 75, som viser hvem Darth Vader egentlig jobber for, og panel 5 for sin veldig pene jakke. Eieren av jakken er for øvrig Leia, uten kringlehår.

Den amerikanske historieprofessoren Maggie Green fant boka på en reise til Shanghai i 2011, tok den med hjem og la den ut på nettet. Hennes historie om det her.

En pen pdf-versjon av hele boka her.

page 5

 

PS: Jeg har flere ganger forsøkt å få laget t-skjorter med noen av disse panelene på, spesielt panel 50 (har du noensinne sett noen sitte på en spacemotorsykkel på en mer fabulous måte?!) men blir stoppet av copyright-kontrollene hver gang. Hvis noen andre får det til: nerder. Gi meg en t-skjorte. Takk. 

Bakomfilmen til en altfor utgravd film

Dersom Peter Jackson av ikke helt selvforklarende grunner skulle hatt kjennskap til Dag Solstads Armand V., fotnoter til en uutgravd roman, og hadde opplevd formgrepet i romanen som en slags åpenbaring, kunne vi kanskje, ytterst kanskje, ha sluppet CGI-marerittet Hobbiten og i stedet bare blitt presentert den menneskelige og nesten sjarmerende samlingen av bakomfilmer som presenteres på disk to i DVD-utgavene til de 3 (!) 2 1/2 times (!!) filmversjonene av Tolkiens Hobbiten. Slik Armand V. bare ga oss fotnotene til en «uutgravd roman», en roman forfatteren ikke orket å skrive ut, men likevel gjerne ville formidle fotnotene til, kunne P. Jackson ha grepet muligheten til å gi oss bakomfilmene til Hobbiten uten den egentlige filmen, den utgravde fortellingen. Hadde han gjort dette ville vi som seere blitt presentert en gjenkjennelig virkelighet, en serie menneskelige ansikter, handlinger og verk som de egentlige filmene tar fullstendig avstand fra og derfor, frame etter frame, lider under, og får seeren til å lide under, i stedet for den plastiske, masete og ekstremt uinteressante forestillingen som vi i dag må forholde oss til som den eneste og sannsynligvis, i de neste femti årene eller mer, endelige filmatiseringen av Tolkiens Hobbiten.

Peter Jacksons filmatisering av Ringenes Herre må kalles vellykket; som en av horden av lesere med gode Tolkien-minner fra et sårbart og idiotisk punkt i livet mellom barn og voksen, var jeg på et vis lykkelig over at såpass få endringer hadde blitt gjort i fortellingen (sammenlignet med hvilken grad av vold mot et manus som er vanlig, og nesten alltid nødvendig, i filmatiseringer), at effektene var så gode, at castingen så vellykket, at musikken var helt riktig svulstig, etc., samtidig som filmene også var smertefulle å se seg gjennom; store og tunge og enormt pompøse og altfor lange, gitt hvilket materiale som fikk være med i filmene. Det burde likevel være grei skuring med den uunngåelige filmatiserte Jacksoniseringen av Hobbiten som fulgte.

The-Hobbit-The-Desolation-of-Smaug-Production-11

RH og H er narrativt strukturelt identiske: en hobbit, symbolet på den lille (engelske, hjemmekjære, middelaldrende, matglade, peiskosbegjærende) mann, legger ut på en lang og farefull reise for å utslette den store fienden, en ondskap hvis symbol er ilden. På den farefulle reisen møter han mange fiender og mange venner, som alle spiller inn i fortellingens underliggende moral. Den lille mann beseirer ikke fienden på slagmarken, det er det andre som gjør, men han bidrar vesentlig til kampen. Den største forskjellen på fortellingene er åpenbart at Tolkien hadde blitt en langt dyktigere forteller i RH enn i H, noe som burde lettet filmatiseringen betraktelig. I H er både vennene og fiendene lokale og tidvis latterlige, i RH er de universelle og gresk-tragisk seriøse. Det er færre uvesentlige sidespor, bifigurene er mer fyldig utbrodert, det er færre deus ex machina-løsninger i RH. Fortellingen er renere og mer effektiv i RH, selv om den er større og involverer flere personer og steder og tider, samtidig er de lokale målene og de begrensede omgivelsene takknemlige faktorer for en filmatisør. RH er en epikk, mens H er en komedie (kanskje en slags pikareskroman?), og er det en ting Hollywood er god på, er det komedier.

Men Hobitten er ikke blitt en bedre filmtrilogi enn Ringenes Herre. Det kan synes banalt, men i begge fortellingene er selve reisen historiens struktur og dramaturgiske motor, dens gjenkjennelsesfaktor, dens livlinje til oss. Da jeg som 12-åring var på en tre-dagers sykkeltur noen titalls mil, var det Hobbiten (boka) jeg hadde i tankene da jeg enda en gang våknet opp i et telt ved siden av veien, iskald og trøtt og sulten og støl, den erfaring jeg følte jeg hadde felles med lille Bilbo, spesielt de gangene han lengtet hjem. I RH føler vi som seere at reisen er reell, vi føler rommet og landskapet og arbeidet med å komme fra punkt A til punkt B; i H føler vi aldri at vi er i nærheten av en reise, vi føler ikke rommet, vi føler ikke avstandene. Selv i de scenene som faktisk er filmet utendørs, i New Zealands enorme fjell og sletter, føler vi ikke at avstanden er reell, at reisen har funnet sted.

the_hobbit_trilogy_production_video_12_6

Alt som er trist eller skuffende eller irriterende eller avskyelig med Peter Jacksons Ringenes Herre er ti ganger så ille i Hobbiten. Der hvor Ringenes Herre er en filmatisering av Tolkiens fortelling med innslag av Hollywood blockbuster CGI-actionfilm, er Hobbiten en Hollywood blockbuster CGI-actionfilm med innslag av Tolkiens fortelling. Jeg er innforstått med at dette er eller kan være en smakssak, men for meg er Hollywood blockbuster CGI-actionfilmer noe av det kjedeligste i verden, ikke nødvendigvis kjedeligere enn mislykkede kunstfilmer (og de fleste kunstfilmer er mislykkede og/eller jævlig kjedelige), men kunstfilmer har i det minste aldri ambisjonen om å underholde og sjelden teknikken og produksjonen og pengene til å gjøre det, mens en Hollywood blockbuster CGI-actionfilm har både intensjonen og pengene og produksjonen til å gjøre nettopp dette og bare dette. Når den store pengefilmen ender med å ikke underholde, men derimot kjede seeren, har den med andre ord spilt fallitt, den har sviktet alt, både seeren og seg selv.

Det er så mye å bli oppgitt over i H. Hvordan Jackson har visualisert alle karakterene i Hobbiten i den ene eller andre ytterkanten av skalaen sexy til klovn, med unntak av Martin Freeman, som får lov til å være tilgjort britisk ukomfortabel; de utrolig vemmelige og skremmende goblinene og orkene, som gjør filmene fullstendig uaktuelle for barn; de hårreisende usannsynlig actionscenene hvor hobbiten og hans følgesvenner raser rundt i goblinhuler eller i elvetønner eller på akebrett av jern over elver av flytende gull mens de slåss ikke bare mot utallige horder av pandestruktive fiender, men også mot de fleste probabilistiske utregninger, fysikkens grunnleggende lover og the suspension of disbelief sine aller siste istykkerrevne, skjelvende fiber.

Det er skøy at Radagast får en rolle og blir virkeliggjort som figur i Jacksons Hobbiten, for all del, men må den figuren være en Disney-figur? Og det er sikkert mange som syntes det er moro med kampscener og actionsekvenser, men hvorfor må de være så ulidelig lange? Og hvorfor må det være så mange av dem? Hvorfor må Jackson skrive inn helt nye sekvenser med helt nye karakterer og helt nye historielinjer bare for å rettferdiggjøre enda en ti minutter lang actionscene? Filmen er to og en halv time lang, for satan. Vi trenger ikke femten minutter til med orker som stønner og brøler og dverger som skriker og stønner og sverd som slår mot skjold og hjelmer. gøy er det aldeles ikke.

Men bakomfilmen til hobbitfilm nr 2,The Desolation of Smaug, er fin. Der ser du ekte mennesker gjøre ekte ting i ekte landskap. Spenningen som kommer av de fjollete overagerte handlingene mot den ufattelig banale virkeligheten de spiller dem ut i, er det kunstnerisk mest vellykkede med hele filmen. Du ser skuespillerne skrike og rope og late som de føler masse mens de reagerer mot ingenting, mot stemmen til Peter Jackson når han roper «edderkoppene angriper» eller «orkene angriper» eller «alvene angriper» eller «dragen angriper» eller ett eller annet angripende som skapes i postproduksjonens CGI. Du ser skuespillerne herje rundt i triste og falske og innestengte kulisser i ufyselige små studioer mot en kunstig grønn vegg opplyst av bisart sjeledrepende lysstaver, mens de ler overentusiatisk av hverandres småmorsomheter slik man gjør på alle arbeidsplasser hvor litt munterhet og lettsindig energi er enormt velkommen. Du ser 11 tusen kunstige lemmer og ansikter bli limt til skuespillere som dag etter dag må begynne arbeidet fire-halv fem på morgenen for å sitte timesvis med dette ulidelig kjedelige passive arbeidet og forsøke å finne lyspunkter i det – Stephen Fry er den eneste som tør å innrømme at han avskyr situasjoner som dette, fordi han er redd for å fise mens folk jobber intenst med kroppen hans. Alle actionsekvensene som skytes foregår i fjollete små sett bygget av isopor og sponplater og silikon, alltid omgitt av disse uhyggelig grønne veggene. Alt er stort, crewet er enormt, produksjonen er enorm, det trenes sverdkamp og akrobatikk, stuntscener og fluktscener og angrepsscener, det produseres sverd og buer og piler og rustninger, hundrevis eller tusenvis av hver type, som det er fem eller syv eller ti av (alvisk, dvergisk, nazgulisk, jeg vet ikke), og silikonmasker og kulisser og klær og skinn og ringbrynjer og rustninger og spesialeffekter og lyssetting og tusenvis av dataplater med digital film. Det lages mat tre ganger om dagen i enorme mengder, det lages bursdagskaker og holdes taler, det gis klemmer og takkes og loves. Og ja, det er mye kjedelig i bakomfilmene, men det er kjedelig fordi det er teknisk informasjon formidlet av teknikere: det skal være kjedelig, det må være kjedelig ellers er det ikke presist.

Bakomfilmen har et budskap, har en verdi: verdien av arbeid, av å skape noe, av å inngå som en av mange arbeidsdroner i et enormt maskineri, for å oppfylle noen andres drøm. Det kan høres smått ut, men det er ikke smått: det ser man i ansiktene, i øynene, i stemmene til alle som er involvert i arbeidet, uansett på hvilket nivå. Det er storhet i å virkeliggjøre drømmer, uansett hvem sine drømmer de opprinnelig var. Den virkeliggjorte drømmen blir en kollektiv sannhet.

Filmen Hobbiten har ikke noe budskap, ikke noe verdi. Det forsøkes riktignok, det klemmes inn store Hollywood-øyeblikk minst en gang per halvtime, hvor store moralske valg tas og hovedpersonen og vennene deres står for noe og vet noe og kjemper for noe, men det kjennes ikke ekte, det kjennes ikke erfart, det kjennes ikke som annet enn overflate, enn spill. Samtidig er det umulig å ikke hele tiden minne seg selv på at dette ikke har noe med boken å gjøre, ikke noe med Tolkien å gjøre, det er ingen slike store moralske øyeblikk i Tolkiens Hobbiten, Bilbo faller inn i rollen og gjør så godt han kan, han er ingen moralsk galleonsfigur. RH er et stort moralsk verk, Hobbiten er det ikke, men det er en leksjon i litenhet og storhet, om å godta den rollen man er satt til å spille i begivenhetenes gang og vokse inn i den uten ambivalens, uten å la frykten og usikkerheten holde oss fanget i passivitet. Det er ikke et stort moralsk verk, men det er et moralsk verk. Filmen H er et dataspill hvor seeren ikke får lov til å spille selv, men hvor Peter Jackson har spilt ferdig og du bare får lov til å se på opptakene hans. Det er fine opptak, joa, men fy faen så kjedelig det er å se på.

the-hobbit-the-desolation-of-smaug-video-production-diary-header

Hobbiten er en tullete ubetydelighet, men filmens format antyder, nei, insisterer, på filmens viktighet. En trilogi av filmer som hver er på to og en halv time, et sentralt cast av fjorten karakterer, en detaljert og enormt utbrodert bakgrunnsverden, spesialeffekter nok til å overbevise hvem som helst om hva som helst, og hva brukes det til? En røverhistorie, en fiskehistorie hvor storgjedda er byttet ut med en drage og fisketuren ender med slåssing. Kanskje er det det som irriterer meg mest med den, som provoserer; alle disse ressursene, alle disse kreftene, alle disse timene med film, alt dette arbeidet som er satt inn, til å gjøre dette? Bare dette?!

I Ringenes Herre finner vi i fantasilandskapet skjebner, mennesker med valg, som står mellom onder og må velge ett av dem, tvunget til valget mellom rettskaffen handling og rikholdig belønning, mellom å alliere seg med de mektige eller gå under sammen med de fromme. I RH møter du mennesker som har foretatt og som foretar valg, både det gode og det onde. Men så er Tolkiens univers velsignet enkelt å lese; de gode like umiddelbart identifiserbare som de onde er det, i motsetning til vår egen grå-grå verden av nyanser, kontektsualiseringer og forklaringer, hvor valget aldri er mellom de onde og de gode, men mellom hvem du tror på når alle fremstår som helt feilbarlige mennesker som gjør så godt de kan med de opplysningene og vurderingene de har. I Hobbiten finner vi fabeldyr og CGI-monstre så vemmelige og tegneserieaktige at de ikke kan fortelle noe som helst om de valgene vi står ovenfor i livet. De tretten dvergene er ikke utstyrt med personligheter utover at noen av dem, åpenbart for å tekkes den kvinnelige box office-faktor, er kjekke og atletiske, samt modige og rettferdige. Andre er fremstilt som fantasi-dverger flest; tykke og med store neser over flettede skjegg, grådige etter gull, øl og vold. Beorn er ubegripelig lite bjørneliknende selv i bjørneform og skuffende bemerkelsesverdig sjarmløs, borte er den varmen og tryggheten som han omgir seg med i boka, til tross for sin ville styrke. Fremstillingen av Myrkskog er kanskje det verste jeg har sett av etterligninger av skoger på film noengang. Det er som om de som er ansvarlige for fremstillingen aldri har sett en ekte skog i hele sitt liv; et sjelelig utmagret menneske som er vokst opp i Disneylands parker og genuint trodd at dette er det samme som uberørt urskog. De enorme og uutsigelig vakre landskapene på New Zealand, som gjør Ringens brorskap så oppsiktsvekkende vakker, er tilstede i Hobbiten også, men forsvinner inn i postproduksjonens tunge pensel; alt forsvinner inn i samme sentimentale stuing av postkortliknende kitch-bakgrunnsbilder, hvor datagenererte algoritmer kopulerer med andre algoritmer mens vi registrerer bevegelsene uten lidenskapen bak, der det ingen lidenskap er.

Den mest grunnleggende moralen i RH, den enkleste og dypeste læresetningen, er å gi slipp på sin egen makt, å tillate seg selv å være maktløs. Den mest grunnleggende moralen i H er, så vidt jeg kan forstå to filmer inn i trilogien, er å gripe makten over seg selv, slik at man kan påvirke ytre hendelser: altså å gripe makt. Det er som om, nei, slik er det: Peter Jackson vet ikke selv hva han sier i de to trilogiene, til tross for det enorme apparatet han igangsetter for å si det, til tross for at de er forfattet av samme bevissthet, til tross for at de finner sted i samme univers, med til dels samme karakterer. Men dermed fremstår også budskapet fra begge filmene eller bøkene tydelig: man må gripe makten over seg selv, slik at man kan gjøre det rette, men avstå fra makt utenfor seg selv, slik at man gjør det rette. Og det er grunnen til at så mye i RH omhandler mot; fortellingens plot er krig og kamp, men storyen er å avstå fra makt, og for å gjøre det må man ikke bare innrømme sin maktesløshet, man må innse sin kapasitet for smerte og skade, sin dødelighet og latterlighet, og til dette kreves mot, ekstraordinært mot. Og derfor ønsker RH å gi oss dette, å minne oss på hvordan vi kan holde motet i oss, føle frykt og likevel gjøre det som er riktig.

Hadde Peter Jackson oppfattet moralen i RH, ville han avstått fra sin egen makt i filmatiseringen av H, han ville frasagt seg ringens makt, og tillatt seg å være liten, å være en dødelig med begrenset myndighet i formidlingen av en myte, en sannhet om menneskethjertet, fremfor en reklameagent, en effektmaker, en mørkets tjener. Peter Jackson er et ringskrømt og filmene hans er Saurons løfter om belønning, nytelse og erobret lykke; på samme måte som Sauron startet han i det vakre som forfører av sitt publikum, på samme måte som Sauron trekker ham dem nå lengre og lengre ned i mørket.

Et tegneseriekart over litterær konflikt

conflict in literature

 

Mange flere halvgode litterære striper på hjemmesida til Snider.

 

Cappelens Forslags Konversasjonsleksikon

De visjonære og handlekraftige mennene bak Cappelens Forslag bokhandel gir ut Cappelens Forslags Konversasjonsleksikon – der de gamle konversasjonsleksika hadde som oppdrag å stanse konversasjonen ved å gi harde fakta til å avgjøre og avslutte enhver diskusjon, har CFK som oppdrag å starte konversasjoner. Et regelrett smörgåsbord av skandinaviske samtidsforfattere utlegger sitt leksikale overskudd, mellom aldeles nydelige, skinninnbunde permer.

Se boka ta form her.

Cappelens Konversasjonsleksikon Prøvetrykk lavoppløselig

Mer info om boka her.

Boka er tidløst idiotisk vakker og finansieres utenfor støtteordninger, etablerte forlag, kjedebokhandlere, distribusjonsavtaler, markedsføringskampanjer, etc. Kun grasrot, pøbbprat og elektronika.

Boka finansieres av crowd funding, som vil si at dens levevilkår avhenger av the kindness of strangers. Det er deg, det, venn.

Støtt saka, støtt gode ideer, støtt kunsthåndverk som vil lyse av kulturell kapital hundre år etter at Operaen har sklidd ned i vannet.

How Is Your Heart?

How Is Your Heart?

during my worst times
on the park benches
in the jails
or living with
whores
I always had this certain
contentment-
I wouldn’t call it
happiness-
it was more of an inner
balance
that settled for
whatever was occuring
and it helped in the
factories
and when relationships
went wrong
with the
girls.

Charles Bukowski

Bukowski er med andre ord en stoiker: det viktigste er indre ro, uavhengig av ytre omstendigheter. Fraværet av metafysisk filosofi i Bukowski peker spesifikt mot Epiktets stoisisme. Epiktet er cool, han.

Merket med ,

Dave Eggers: A Hologram for the King

var en forbløffende oppskrytt bok. Med en bokinnbinding gjennomtagget av skryt og sammenligninger med Store Amerikanske Minimalistiske Forfattere forventet jeg et klassisk under-overflaten-minimalistisk plotbasert mesterverk. I stedet skapes en vagt sjarmerende fortelling om en psykologisk flat fyr i Dubai som prøver å selge IT-løsninger til kongen der, hvis han bare dukker opp. Den nye Hemingway? Å neida. Det var noe pageturner-aktig over plotet, det skal Eggers ha, og det ble aldri den Slottet møter Trolldomsfjellet møter Vente på Godot som jeg antok at fortellingen skulle bli til, men den ble aldri så mye mer heller. Det tegnes et bilde av en voldsom dobbelthet – eller hykleri – i Dubais kultur, men til det bildet har jeg ikke mye korreks eller støttende erfaringer, så det blir bare en påstand (jeg har ikke noe problemer med å tro på påstanden, men den gir heller ikke noe mer av seg).

Men teksten fremfører et godt argument mot outsourcing av arbeidskraft: når man først har flyttet vareproduksjonen ut til et lavkostnadsland, tar det ikke lang tid før lavskostnadslandet innser at de ikke lenger trenger de opprinnelige produsentene og begynner å produsere sine egne, konkurrerende produkter, til langt lavere pris. Så begynner man å tape penger, og for å kompensere flytter man mer av produksjonen ut av landet, etc. Slik blir man utkonkurrert av sine egne oppfinnelser, av sin egen forretningsplan.

Kapitalens befaling om å tenke på bånnlinja overser at det er to bånnlinjer i vår sivilisasjon:  en kortsiktig og en langsiktig. Balanseringen av disse – økonomisk, psykologisk, filosofisk, politisk, etc. – er den repeterende utfordringen i den individuelle og den kollektive tilværelsen.

Sånn sett speiler Eggers den økonomiske situasjonen i hjemlandet sitt, hvor kortsiktig finansiell gevinst alltid overprøver større sivilisatorisk gevinst, når han ikke balanserer det politiske med det litterære i A Hologram for the King.

Merket med ,

Do Not Go Gentle Into That Good Night, alternative endings

Do Not Go Gentle Into That Good Night, Dylan Thomas (Twenty-five Poems 1936)

And you, my father, there on that sad height,

Curse, bless, me now with your fierce tears, I pray.

Do not go gentle into that good night.

Rage, rage against the dying of the light.

dylan-thomas young

Gå ikkje mjukt inn i den gode natt, Tor Obrestad (Dylan Thomas 30 dikt, Cappelens Forlag 1996)

Og du, min far, nå er din sorgveg bratt,

må dine stolte tårer signa, svergja; høyr mi bønn.

Gå ikkje mjukt inn i den gode natt,

Ras, ras mot at lyset blir tatt.

dylan thomas bottle

 

Gå ikke from av fred, Harald Sverdrup (Dikt og andre tekster, Bokklubben 1972)

Og du, min far, som sitter der forlatt,

forbann, velsign meg, favn meg eller klor.

Gå ikke from av fred til ditt god natt.

Ras! Gå amok fordi ditt lys blir tatt.

 

dylan-thomas-stamp

Gå ikke forsiktig inn i den god natt (Google translate 2014)

Og du, min far, der på det trist høyde,

forbannelse, velsigne meg nå med voldsomme tårer, jeg ber.

Ikke gå forsiktig inn i det god natt.

Rage, raseri mot de døende av lyset.

 

Dylan Thomas leser Do Not Go Gentle… (og som han leser):

http://www.openculture.com/2012/08/dylan_thomas_recites_do_not_go_gentle_into_that_good_night_and_other_poems.html

Merket med ,

Barry

Bak det tilsynelatende litterært ubesvangrede navnet Barry Hannah finner vi en jækla god forfatter.

Barry.

Barry.

Det er alltid vanskelig å oppsummere hvorfor en forfatter er god. Det jeg liker med Barry er stilen og tonen, sammenstillingene av ubeslektede elementer og setningenes plutselighet, fylla og sexen og kroppen og muntligheten, jazzen og det tilsynelatende innfallsbaserte i fortellingene, følsomheten og ufølsomheten, fiskehistoriene og sørstatsrasismen og fascinasjonen for borgerkrigen og Koreakrigen og Vitenamkrigen, portretteringen av piloter og leger og intellektuelle og white trash, syke og dumme og gale, folk som ligger under for livet og fortsetter å riffe om det, slang og sosiolekter, den hypnotiske kraften i en noen ganger helt enestående stemme.

I omtalene av bøkene hans kommer stadige sammenlikninger med musikk og voodoo opp.

Barry døde i 2010 og er aldri oversatt til norsk. Dette er et hint.

Barry var fra sørstatene og mislikte ideen om sørstatslitteratur. Han skrev likevel sørstatslitteratur.

Googler du «Barry Hannah» får du nesten 94 tusen treff. Han var alkoholiker og sluttet å drikke to ganger. Så fant han selveste sørstatenes Jesus. Jeg vet ikke om det skjedde noe med det han skreiv som følge av det.

Barry kan for eksempel beskrives som en blanding av Faulkner og Carver, eller av en narkoman Mark Twain og en lat Joyce.

Eventuelt en lykkelig Céline, dersom det ikke i seg selv var logisk umulig.

Et utdrag fra Ray (Grove Press, 1980):

XI

Whoever created Ray gave him a big sex engine. I live near the Black Warrior River and have respect for things.

XII

I’m falling in love with Sister again, who is not my wife. After my breakfast, which I hate to eat but is necessary for the tummy, after the multivitamin tab in case I miss something (on of those fuckers might just connect and root me up again), the house is uninteresting and I get out a Penthouse magazine. There Sister was, almost exactly. Not her, of course, but right on the button as to looks and smile, nipples, feet. I really find good-looking feet irresistible in a woman. I came near to losing a patient while I was looking at her feet. She wasn’t anything for looks beside her feet. Hubba hubba. I almost fell face-down in her thing while I was doing her appendectomy. Sister. Listen. I want you. (…)

Sister quit the set right in the middle and we went to the Hooches and up to her room. She put her feet up for a while and then got naked. Her eyes looked tired a bit. Her toes ware chafed by the high sandals she wore. But she was a violent delight. For about an hour we went into the beautiful nowhere together. When she came, she screamed like a man getting stabbet. Lucky that room was fixed for sound.

«It’s not enough,» she said after she was relaxed some. «I want you all the way up in my ass. Every inch of you, Ray.»

She went and got the Vaseline.

None of this should happen, but it does. (…)

I read the paper as I was waiting in the emergency room. Sister is dead, and they have Maynard Castro as probable cause. Three times through her preciuos brain. Maynard just could not take the beauty. Not a sign of sexual molestation. No sign of nothing except an outright shooting in the nightclub where she sings.

He couldn’t even wait for her to sing a the Youth Impact.

Lewd stories came out about him, as told by his wife and others. Repressed sexuality that finally pitched him over into total craziness.

Sit on that, Ray. Your left arm is gone.»

Her hadde bånnlinja tenkt til å sitere en annen fortelling fra Barry, en novelle om en mann som blir til en hund, men det kan ikke bånnlinja fordi den er motstander av å alfabetisere eller på annen måte systematisere bokhyllene sine, så når bånnlinja finner igjen den boka er ikke godt å si. Ikke husker vi hva den heter heller. Har vi mistet den? Å båj.

Til slutt vil bånnlinja regne penger over biblioklept.org som er stedet vi først hørte om Barry.

Merket med