To be or not to be, alternative endings?

640px-Hamlet_quarto_3rd

To be, or not to be, – that is the question: –

Whether ’tis nobler in the mind to suffer

The slings and arrows of outragous fortune,

Or to take arms against a sea of troubles,

And by opposing end them? – To die, – to sleep, –

No more; and by a sleep to say we end

The heart-ache and the thousand natural shocks

That flesh is heir to, – ’tis a consummation

Devoutly to be wish’d. To die, – to sleep; –

To sleep! perchance to dream: – ay, there’s the rub;

For in that sleep of death what dreams may come,

When we have shuffled off this mortal coil

Must give us pause: there’s the respect

That makes calamity of so long life…

Hamlet 3,1, The Complete Works of Shakespeare, P.R. Gawthorn, London (1929)

Title_page_William_Shakespeare's_First_Folio_1623

Stans; jeg må velge, og straks begi meg

fra livet og til døden, fra væren og til intet.

Grusomme guder! Om dere finnes, gi da mitt mot et lys.

Må jeg eldes under ham som krenker meg,

holde ut min ulykkelige skjebne eller gjøre slutt på den?

Hvem er jeg? Hvem hindrer meg? Og hva er døden?

Den er alle våre plagers endelikt, mitt eneste tilfluktssted;

efter sterke lidenskaper er den en rolig søvn.

Man sovner, alt dør. Men en grusom morgen

følger kanskje efter søvnens salighet.

Man truer oss, man sier at vårt korte liv

blir efterfulgt av evig pine.

Hamlet 3,1, overs. fra engelsk av Voltaire (1773), overs. fra fransk av Bern Vestre, Voltaire Filosofiske brev, Aschehoug, Oslo (1990):

Voltaire

Å være eller ikke være: dét

er spørsmålet. For hva er edel ferd?

Å tåle dette regn av sten og piler

en bitter skjebne sender mot oss? Eller

å trekke sverdet mot et hav av sorger,

og gjøre slutt på dem? Å dø, å sove

– ja, bare dét, – og se at søvnen slukker

all hjertekval, de tusen plager kjødet

er arvlig til. Hvor inderlig man higer

mot denne slutt: å dø, å sove. Sove,

og kanskje drømme? Ja, se der er låsen!

Hva vil vi drømme om i dødens søvn

når vi har kastet disse støvets lenker?

Den tanken stanser oss – og det er den

som gjør elendighetens liv så langt.

Hamlet, 3,1 overs. André Bjerke, Aschehoug, Oslo (1958)

ung andre sjakk

En dobbel irsk (Apples and Assholes)

I forbindelse med Starbucks’ nye og, må jeg innrømme, sett fra utsiden, ganske stilige filial i Oslos Torggata, melder Hegnar.no at driften av Starbucks i Norge går i tap og kommer til å koste eieren, Jens Ulltveit-Moe, mellom 15 og 40 millioner før kjeden begynner å tjene penger.

Starbucks i Norge og Sverige drives av Umoe Restaurant Group Coffee, og URGCs daglige leder, Joannis Vendrig, gir flere tilsynelatende gode grunner til at Starbucks taper penger; kortteksten er at det er dyrt å starte opp en ny kjede. I følge Hegnar.no solgte URGC for 27,8 millioner i fjor, men hadde likevel et resultat før skatt på minus elleve og en halv million. Differansen er nesten førti millioner kroner, som dermed må ha gått med til driftskostnader og eiendeler. Hvor sannsynlig en slik driftskostnad er, vet jeg ingenting om. Men det er likevel god grunn til å spørre om Starbucks i Norge og Sverige noensinne kommer til å tjene penger, uansett hvor mange syklende hipstere som daglig kommer til å hente sin kredkaffe derfra.

HipstersDrinkingCoffeeOutside-850x400

Starbucks, og flere andre amerikanske og multinasjonale kjempekjeder og gigakorporasjoner, benytter seg nemlig av det kreative knepet for å unngå å betale inntektsskatt som blir kalt dobbelt irsk arrangement (også kjent som dobbelt irsk-nederlandsk sandwich, som er en variant av den doble irske, forskjellen er bare at transaksjoner gjennom Nederland er en del av strategien), og som går ut på å minimere overskuddet i landet hvor selskapet drives, slik at man ikke må betale skatt.

En dobbelt irsk er en skattestrategi hvor multinasjonale selskaper overfører overskuddet fra ulike nasjonale datterselskap til det datterselskapet hvor de har den beste skatteavtalen. Ettersom Irland har 12,5 % skatt på inntekter fra forretningsdrift (Norge har 28%, UK 24%) og andre skatteordninger som tilrettelegger for ytterligere skatteminimering, er Irland blitt hovedsetet for svært mange amerikanske og multinasjonale korporasjoners drift i Europa og Midt-østen.

(Forresten: Hvis du tenkte at dobbelt irsk hadde noe med alkohol å gjøre, 1) fy skam, 2) du tenker sikkert på «irske håndjern», som er å ha en drink i hver hånd.)

I tillegg til å kreve halvparten av det andre europeiske land krever i inntektsskatt, har Irland såkalt territorial taxation, som betyr at staten ikke krever skatt fra inntekt som stammer fra datterselskap av irske selskaper som opereres fra utlandet. Til sammenligning krever f.eks. USA føderal inntektsskatt for all inntekt, uansett hvor i verden den er generert. Det doble irske kommer inn når moderselskapet oppretter to irske datterselskaper, hvorav det ene drives fra et land utenfor Irland, et skatteparadis som Caymanøyene eller Bermuda. Selskapet som drives fra skatteparadiset eier rettighetene til moderselskapets varemerke og selskapet som drives fra Irland betaler betydelige beløp – avhengig av fortjenesten til selskapet – til dette selskapet for «lisensen til varemerket». Slik flyttes overskuddet fra Irland til skatteparadis, fullt lovlig. Og det som er igjen av profitt, skattes det maksimum 12,5 % av. I en dobbel irsk med nederlandsk sandwich er det et datterselskap i Nederland som betales for bruk av varemerket, og det nederlandske som sender pengene til Bermuda.

En annen måte Starbucks flytter overskudd til land med lavere skattenivå er gjennom sin avtalefestede forpliktelse fra filialene til å kjøpe kaffebønner til overpris fra et av sine selskap i Nederland, som har inngått en gunstig skatteavtale med myndighetene der, hvor bønnene brennes. Disse igjen kjøper ubrente bønner fra et annet av sine selskaper i Sveits, et land kjent for å ha svært lav selskapsskatt.

Boycott Starbucks

Reuters har avdekket at Starbucks betalte 8,6 millioner pund i skatt over 14 års drift i Storbritannia til tross for inntekter på over 3 milliarder pund. Det utgjør mindre enn 1 % skatt. Under en jævla prosent.

Det er liten grunn til å tro at Starbucks i Storgata kommer til å operere noe annerledes enn de andre Starbucks-forretningene i Europa. Hvorfor skulle en investor, hvis interesse i bedriften er å maksimere profitten på sin investering, ønske å tjene mindre?

Starbucks er verken den første eller største kjeden som driver på denne måten. Den kanskje mest kjente kjeden som spekulerer i å betale minst mulig skatt til landet det opererer i, og dermed bidrar minst mulig til fellesskapet og nasjonale økonomier, er samtidig verdens mest verdifulle selskap og verdens største teknologiselskap, Apple. Hva, tenker man kanskje, Apple, selve nestekjærligheten og kreativiteten og naiviteten og homo ludens‘ store sjel inkorporert i en skapende bedrift? Ja, selve Apple. På slutten av 80-tallet var faktisk Apple en av grunnleggerne av den doble irske skattestrategien. En undersøkelse levert til det amerikanske Senatet i november 2012, med påfølgende senatshøringer i mai 2013, hvor Apple måtte forklare sin skattestrategi, avdekket at Apple betalte 1,9 prosent i skatt av en inntekt på 74 milliarder dollar utenfor USA. En komma ni. I Norge overfører Apple hele sin profitt til Irland, ettersom alle kjøpsavtaler med Apple inngås med et irsk selskap og ikke med et norsk – selv om du handler på Apple Store i Storggata eller fra apple.no. Og Apple Operations International, i Cork, Irland, overfører altså så å si all profitten til Bermuda, via Nederland.

apple tax evasion

En annen skattestrategivariant er den til Amazon, som står for en betydelig og økende del av boksalget i Europa, bokfører alle transaksjoner gjennom Amazon Luxembourg, hvor de betaler under seks prosent skatt.

Så om du irriterer deg over folk som sykmelder seg i overkant ofte og tenker at de utnytter norsk lov og snylter på fellesskapet: fisken råtner fra hodet og nedover. De tusenlappene folk narrer til seg fra NAV er småpotatis sammenlignet med den enorme skatteundragelsen verdens største selskaper systematisk og planmessig bedriver.

Tax

Det er nemlig ikke bare Starbucks og Apple som bruker den doble irske skattestrategien. Andre kjente strateger er Adobe Laboratories, Amazon, Eli Lilly and Co., Facebook, General Electric, Google, IBM, Johnson & Johnson, Microsoft, Oracle Corp, Pfizer Inc., Yahoo. Og dette er bare et utvalg av de som er kjent for å bruke denne strategien.

article-2231828-15FEA24E000005DC-963_642x252

Så hvorfor er dette noe å bekymre seg over? (bortsett fra at du og jeg betaler minst 30% skatt av alt vi tjener og eier og kanskje er drita lei at de superrike ikke betaler noe som helst, og så videre)

En ting er den urettmessige forretningsfordelen disse firmaene får av skatteunndragelsene, som påfører dem som ikke kjører slalåm mellom lovbestemmelsene og som oppfyller sin samfunnsplikt et betydelig handikap. Med multinasjonale milliarder i bakhånd og et strategisk ønske om å øke driftskostnadene, kan Starbucks og Apple og Microsoft selge med tap, lansere enormt dyre markedsføringskampanjer og håndtere økte husleier (og dermed bidra til økningen) i forretningsområder til det ikke er noen konkurrenter igjen. For lokale butikker og nasjonale kjeder som skal kjempe mot dette blir det som å spille sjakk mot noen som har satt inn to ekstra tårn og en ekstra dronning på sin side. Det er might makes right, jungelens lov.

En annen ting er det større perspektivet. Med ett par unntak er nasjonalstater over hele verden truet av dårlig økonomi, underskudd og enorm gjeld (stort sett til IMF og Kina). Velferdsstaten, som etter andre verdenskrig var så å si synonymt med den europeiske sivilisasjon, hvis verdier ble eksportert til Amerika, Afrika og Asia, er utryddet overalt unntatt i Skandinavia, hvor en oljesprengt lommebok og et relativt høyt skattenivå fortsatt holder den i live. Nasjonalstater trenger inntekt for å sikre velferd, infrastruktur og nasjonale tjenester til sine innbyggere, og hvis de sentrale skattebetalerne, bedriftene, utkonkurreres av internasjonale nullskatteytere (unnskyld, en komma ni prosent-skatteytere), opphører det økonomiske grunnlaget for våre velferdsordninger og våre regjeringers politiske og praktiske handlerom.

Etterhvert har nasjonale og overnasjonale myndigheter kommet på banen og stilt spørsmål til virksomhetenes skatteplanlegging. EU, USA og flere stater har siden 2010 konfrontert selskapene og iverksatt diverse tiltak for å begrense disse skatteplanleggingsstrategiene. Mens det amerikanske Sentatet innkalte Apple i høringer om skattestrategien deres, har det britiske Parlamentet innkalt Google, Amazon og Starbucks i høringer om deres opplegg. Apple forsvarte seg med at de hadde betalt alt de skulle i skatt. Starbucks foreslo å betale litt mer skatt de neste to årene. Forslaget vekket ikke voldsom entusiasme.

1355028474-protestors-picket-starbucks-over-tax-avoidance-in-exeter_1665555

Det store spørsmålet er om slike lokale tiltak er nok.

Det disse enorme korporasjonene ikke ser ut til å forstå, er at ved å ikke bidra økonomisk til å opprettholde demokratiske, kapitalistiske stater, beredere de grunnen for, og legitimerer opprettelsen av, stater som enten ikke er demokratiske eller ikke er kapitalistiske, eller ikke er noen av delene. Våre antagonister oppstår ikke i vakuum. De oppstår som følge av våre handlinger.

Eller for å si det med et sitat av Slavoj Žižek (her beklager jeg som bare satan, men jeg har glemt å skrive ned hvor jeg leste dette og kan derfor ikke oppgi kilde):

Våre demokratiske institusjoner kan ikke lenger kontrollere den globale kapitalismen. Pyntelige, konsensuelle og gradvise reformer kan kanskje fungere i en lokal sammenheng. Men lokalismen hører til i samme bås som organiske epler og resirkulering. Man gjør det fordi det føles bra. Det store spørsmålet i vår tid er hvordan man skal organisere global handling på et enormt internasjonalt nivå uten at man faller tilbake på et eller annet autoritært styre.

Når gigantene innenfor den globale økonomien ikke innretter seg etter demokratiske styreformer, må allmennheten til slutt tvinges til valget om de vil styres av grådige, kortsiktige og egoistiske handelsgiganter, eller av et politisk styre som ikke er demokratisk, men autoritært – despotisk, fascistisk, tyrannisk. Vår sivilisasjon, basert på posisjon, ikke person, på et politisk lederskap som genuint ønsker å tjene fellesskapet og ikke bare å sikre seg selv og sine, vil falle og forsvinne, kanskje for alltid.

Det er en bedriten situasjon å havne i. La oss forsøke å unngå den.

Kulturrevolusjonær Star Wars

Under kulturrevolusjonen var Kina offisielt stengt for vestlig kulturimperialisme, og selv om kulturrevolusjonen endte med Maos død i 1976, var det fortsatt stor avstand mellom Kina og Vesten i 1980. Dermed vokste popkulturen frem på litt andre måter enn her.

star-wars-Chinese-comic-book-adaptation_125

Uten å tilsynelatende ha sett annet enn promotionmaterialet til Star Wars IV og fått tak i et synopsis av filmen, som er ganske presist gjengitt (virker det som), tegnet den kinesiske kunstneren Song Feideng en såkalt lianhuanhua, en tradisjonell kinesisk tegneseriebok, basert på Episode IV. Boka ble utgitt og solgt i 1980 av Guangdong-avdelingen av det statsdrevne forlaget Xinhua Bokhandel.

page 50

Selv om man her kan tenke/prate/skrive mye interessant om hvordan kultur sprer seg og antar andre former dersom man tillater seg å bryte med ideen om intellektuelle eiendomsrettigheter, syntes jeg bokas hovedverdi ligger i de tidvis fantastiske, tidvis vederstyggelige og tidvis banalt fantasiløse fremstillingene av et univers vi eller veldig mange av oss kjenner veldig godt til fra før av. Det er som om verden blir funnet opp på ny (neida).

Noen høydepunkter: panel 51 og 52, hvor Obi Wan viser at han er sponset av J&B whisky, panel 75, som viser hvem Darth Vader egentlig jobber for, og panel 5 for sin veldig pene jakke. Eieren av jakken er for øvrig Leia, uten kringlehår.

Den amerikanske historieprofessoren Maggie Green fant boka på en reise til Shanghai i 2011, tok den med hjem og la den ut på nettet. Hennes historie om det her.

En pen pdf-versjon av hele boka her.

page 5

 

PS: Jeg har flere ganger forsøkt å få laget t-skjorter med noen av disse panelene på, spesielt panel 50 (har du noensinne sett noen sitte på en spacemotorsykkel på en mer fabulous måte?!) men blir stoppet av copyright-kontrollene hver gang. Hvis noen andre får det til: nerder. Gi meg en t-skjorte. Takk. 

Et forstyrrende logisk paradoks

2014-08-11-genie-wish

Kilden her; veldig mye mørk moro ikke uten et visst filosofisk tilsnitt. 

Som denne her.

2013-03-17-nietzschemon

Navi Pillay vs. det jævla Sikkerhetsrådet

Verden hadde blitt omtrent 150% bedre om Sikkerhetsrådet greide å legge vekk sine egne lokale, kortsiktige hensyn en jævla gang imellom og faktisk forsøke å gjøre noe for å hindre urettferdighet, krig og generell ISIL-oppførsel verden over.

Navanethem Pillay

Navi Pillay, avtroppende avtroppende høykommissær for menneskerettigheter i FN, burde vært president over virkeligheten i ihvertfall en måned eller to:

– Jeg tror fullt og fast at større respons fra dette rådet ville ha spart hundretusener av liv, sa hun [Navi] i sin siste tale til Sikkerhetsrådet før hennes mandat går ut neste måned etter seks år i jobben.

– Kortsiktige geopolitiske hensyn og nasjonale interesser har gang på gang blitt prioritert over utålelig menneskelig lidelse og grove krenkelser og langsiktige trusler mot internasjonal fred og sikkerhet, sa hun.

Fra nrk.no

Ikke at noen av oss kan gjøre noe med Sikkerhetsrådet. Men det er allikevel ganske uutholdelig å tenke på hva som kunne vært gjort med de ressursene vi som menneskehet har, kontra hva som faktisk ikke blir gjort.

Bakomfilmen til en altfor utgravd film

Dersom Peter Jackson av ikke helt selvforklarende grunner skulle hatt kjennskap til Dag Solstads Armand V., fotnoter til en uutgravd roman, og hadde opplevd formgrepet i romanen som en slags åpenbaring, kunne vi kanskje, ytterst kanskje, ha sluppet CGI-marerittet Hobbiten og i stedet bare blitt presentert den menneskelige og nesten sjarmerende samlingen av bakomfilmer som presenteres på disk to i DVD-utgavene til de 3 (!) 2 1/2 times (!!) filmversjonene av Tolkiens Hobbiten. Slik Armand V. bare ga oss fotnotene til en «uutgravd roman», en roman forfatteren ikke orket å skrive ut, men likevel gjerne ville formidle fotnotene til, kunne P. Jackson ha grepet muligheten til å gi oss bakomfilmene til Hobbiten uten den egentlige filmen, den utgravde fortellingen. Hadde han gjort dette ville vi som seere blitt presentert en gjenkjennelig virkelighet, en serie menneskelige ansikter, handlinger og verk som de egentlige filmene tar fullstendig avstand fra og derfor, frame etter frame, lider under, og får seeren til å lide under, i stedet for den plastiske, masete og ekstremt uinteressante forestillingen som vi i dag må forholde oss til som den eneste og sannsynligvis, i de neste femti årene eller mer, endelige filmatiseringen av Tolkiens Hobbiten.

Peter Jacksons filmatisering av Ringenes Herre må kalles vellykket; som en av horden av lesere med gode Tolkien-minner fra et sårbart og idiotisk punkt i livet mellom barn og voksen, var jeg på et vis lykkelig over at såpass få endringer hadde blitt gjort i fortellingen (sammenlignet med hvilken grad av vold mot et manus som er vanlig, og nesten alltid nødvendig, i filmatiseringer), at effektene var så gode, at castingen så vellykket, at musikken var helt riktig svulstig, etc., samtidig som filmene også var smertefulle å se seg gjennom; store og tunge og enormt pompøse og altfor lange, gitt hvilket materiale som fikk være med i filmene. Det burde likevel være grei skuring med den uunngåelige filmatiserte Jacksoniseringen av Hobbiten som fulgte.

The-Hobbit-The-Desolation-of-Smaug-Production-11

RH og H er narrativt strukturelt identiske: en hobbit, symbolet på den lille (engelske, hjemmekjære, middelaldrende, matglade, peiskosbegjærende) mann, legger ut på en lang og farefull reise for å utslette den store fienden, en ondskap hvis symbol er ilden. På den farefulle reisen møter han mange fiender og mange venner, som alle spiller inn i fortellingens underliggende moral. Den lille mann beseirer ikke fienden på slagmarken, det er det andre som gjør, men han bidrar vesentlig til kampen. Den største forskjellen på fortellingene er åpenbart at Tolkien hadde blitt en langt dyktigere forteller i RH enn i H, noe som burde lettet filmatiseringen betraktelig. I H er både vennene og fiendene lokale og tidvis latterlige, i RH er de universelle og gresk-tragisk seriøse. Det er færre uvesentlige sidespor, bifigurene er mer fyldig utbrodert, det er færre deus ex machina-løsninger i RH. Fortellingen er renere og mer effektiv i RH, selv om den er større og involverer flere personer og steder og tider, samtidig er de lokale målene og de begrensede omgivelsene takknemlige faktorer for en filmatisør. RH er en epikk, mens H er en komedie (kanskje en slags pikareskroman?), og er det en ting Hollywood er god på, er det komedier.

Men Hobitten er ikke blitt en bedre filmtrilogi enn Ringenes Herre. Det kan synes banalt, men i begge fortellingene er selve reisen historiens struktur og dramaturgiske motor, dens gjenkjennelsesfaktor, dens livlinje til oss. Da jeg som 12-åring var på en tre-dagers sykkeltur noen titalls mil, var det Hobbiten (boka) jeg hadde i tankene da jeg enda en gang våknet opp i et telt ved siden av veien, iskald og trøtt og sulten og støl, den erfaring jeg følte jeg hadde felles med lille Bilbo, spesielt de gangene han lengtet hjem. I RH føler vi som seere at reisen er reell, vi føler rommet og landskapet og arbeidet med å komme fra punkt A til punkt B; i H føler vi aldri at vi er i nærheten av en reise, vi føler ikke rommet, vi føler ikke avstandene. Selv i de scenene som faktisk er filmet utendørs, i New Zealands enorme fjell og sletter, føler vi ikke at avstanden er reell, at reisen har funnet sted.

the_hobbit_trilogy_production_video_12_6

Alt som er trist eller skuffende eller irriterende eller avskyelig med Peter Jacksons Ringenes Herre er ti ganger så ille i Hobbiten. Der hvor Ringenes Herre er en filmatisering av Tolkiens fortelling med innslag av Hollywood blockbuster CGI-actionfilm, er Hobbiten en Hollywood blockbuster CGI-actionfilm med innslag av Tolkiens fortelling. Jeg er innforstått med at dette er eller kan være en smakssak, men for meg er Hollywood blockbuster CGI-actionfilmer noe av det kjedeligste i verden, ikke nødvendigvis kjedeligere enn mislykkede kunstfilmer (og de fleste kunstfilmer er mislykkede og/eller jævlig kjedelige), men kunstfilmer har i det minste aldri ambisjonen om å underholde og sjelden teknikken og produksjonen og pengene til å gjøre det, mens en Hollywood blockbuster CGI-actionfilm har både intensjonen og pengene og produksjonen til å gjøre nettopp dette og bare dette. Når den store pengefilmen ender med å ikke underholde, men derimot kjede seeren, har den med andre ord spilt fallitt, den har sviktet alt, både seeren og seg selv.

Det er så mye å bli oppgitt over i H. Hvordan Jackson har visualisert alle karakterene i Hobbiten i den ene eller andre ytterkanten av skalaen sexy til klovn, med unntak av Martin Freeman, som får lov til å være tilgjort britisk ukomfortabel; de utrolig vemmelige og skremmende goblinene og orkene, som gjør filmene fullstendig uaktuelle for barn; de hårreisende usannsynlig actionscenene hvor hobbiten og hans følgesvenner raser rundt i goblinhuler eller i elvetønner eller på akebrett av jern over elver av flytende gull mens de slåss ikke bare mot utallige horder av pandestruktive fiender, men også mot de fleste probabilistiske utregninger, fysikkens grunnleggende lover og the suspension of disbelief sine aller siste istykkerrevne, skjelvende fiber.

Det er skøy at Radagast får en rolle og blir virkeliggjort som figur i Jacksons Hobbiten, for all del, men må den figuren være en Disney-figur? Og det er sikkert mange som syntes det er moro med kampscener og actionsekvenser, men hvorfor må de være så ulidelig lange? Og hvorfor må det være så mange av dem? Hvorfor må Jackson skrive inn helt nye sekvenser med helt nye karakterer og helt nye historielinjer bare for å rettferdiggjøre enda en ti minutter lang actionscene? Filmen er to og en halv time lang, for satan. Vi trenger ikke femten minutter til med orker som stønner og brøler og dverger som skriker og stønner og sverd som slår mot skjold og hjelmer. gøy er det aldeles ikke.

Men bakomfilmen til hobbitfilm nr 2,The Desolation of Smaug, er fin. Der ser du ekte mennesker gjøre ekte ting i ekte landskap. Spenningen som kommer av de fjollete overagerte handlingene mot den ufattelig banale virkeligheten de spiller dem ut i, er det kunstnerisk mest vellykkede med hele filmen. Du ser skuespillerne skrike og rope og late som de føler masse mens de reagerer mot ingenting, mot stemmen til Peter Jackson når han roper «edderkoppene angriper» eller «orkene angriper» eller «alvene angriper» eller «dragen angriper» eller ett eller annet angripende som skapes i postproduksjonens CGI. Du ser skuespillerne herje rundt i triste og falske og innestengte kulisser i ufyselige små studioer mot en kunstig grønn vegg opplyst av bisart sjeledrepende lysstaver, mens de ler overentusiatisk av hverandres småmorsomheter slik man gjør på alle arbeidsplasser hvor litt munterhet og lettsindig energi er enormt velkommen. Du ser 11 tusen kunstige lemmer og ansikter bli limt til skuespillere som dag etter dag må begynne arbeidet fire-halv fem på morgenen for å sitte timesvis med dette ulidelig kjedelige passive arbeidet og forsøke å finne lyspunkter i det – Stephen Fry er den eneste som tør å innrømme at han avskyr situasjoner som dette, fordi han er redd for å fise mens folk jobber intenst med kroppen hans. Alle actionsekvensene som skytes foregår i fjollete små sett bygget av isopor og sponplater og silikon, alltid omgitt av disse uhyggelig grønne veggene. Alt er stort, crewet er enormt, produksjonen er enorm, det trenes sverdkamp og akrobatikk, stuntscener og fluktscener og angrepsscener, det produseres sverd og buer og piler og rustninger, hundrevis eller tusenvis av hver type, som det er fem eller syv eller ti av (alvisk, dvergisk, nazgulisk, jeg vet ikke), og silikonmasker og kulisser og klær og skinn og ringbrynjer og rustninger og spesialeffekter og lyssetting og tusenvis av dataplater med digital film. Det lages mat tre ganger om dagen i enorme mengder, det lages bursdagskaker og holdes taler, det gis klemmer og takkes og loves. Og ja, det er mye kjedelig i bakomfilmene, men det er kjedelig fordi det er teknisk informasjon formidlet av teknikere: det skal være kjedelig, det må være kjedelig ellers er det ikke presist.

Bakomfilmen har et budskap, har en verdi: verdien av arbeid, av å skape noe, av å inngå som en av mange arbeidsdroner i et enormt maskineri, for å oppfylle noen andres drøm. Det kan høres smått ut, men det er ikke smått: det ser man i ansiktene, i øynene, i stemmene til alle som er involvert i arbeidet, uansett på hvilket nivå. Det er storhet i å virkeliggjøre drømmer, uansett hvem sine drømmer de opprinnelig var. Den virkeliggjorte drømmen blir en kollektiv sannhet.

Filmen Hobbiten har ikke noe budskap, ikke noe verdi. Det forsøkes riktignok, det klemmes inn store Hollywood-øyeblikk minst en gang per halvtime, hvor store moralske valg tas og hovedpersonen og vennene deres står for noe og vet noe og kjemper for noe, men det kjennes ikke ekte, det kjennes ikke erfart, det kjennes ikke som annet enn overflate, enn spill. Samtidig er det umulig å ikke hele tiden minne seg selv på at dette ikke har noe med boken å gjøre, ikke noe med Tolkien å gjøre, det er ingen slike store moralske øyeblikk i Tolkiens Hobbiten, Bilbo faller inn i rollen og gjør så godt han kan, han er ingen moralsk galleonsfigur. RH er et stort moralsk verk, Hobbiten er det ikke, men det er en leksjon i litenhet og storhet, om å godta den rollen man er satt til å spille i begivenhetenes gang og vokse inn i den uten ambivalens, uten å la frykten og usikkerheten holde oss fanget i passivitet. Det er ikke et stort moralsk verk, men det er et moralsk verk. Filmen H er et dataspill hvor seeren ikke får lov til å spille selv, men hvor Peter Jackson har spilt ferdig og du bare får lov til å se på opptakene hans. Det er fine opptak, joa, men fy faen så kjedelig det er å se på.

the-hobbit-the-desolation-of-smaug-video-production-diary-header

Hobbiten er en tullete ubetydelighet, men filmens format antyder, nei, insisterer, på filmens viktighet. En trilogi av filmer som hver er på to og en halv time, et sentralt cast av fjorten karakterer, en detaljert og enormt utbrodert bakgrunnsverden, spesialeffekter nok til å overbevise hvem som helst om hva som helst, og hva brukes det til? En røverhistorie, en fiskehistorie hvor storgjedda er byttet ut med en drage og fisketuren ender med slåssing. Kanskje er det det som irriterer meg mest med den, som provoserer; alle disse ressursene, alle disse kreftene, alle disse timene med film, alt dette arbeidet som er satt inn, til å gjøre dette? Bare dette?!

I Ringenes Herre finner vi i fantasilandskapet skjebner, mennesker med valg, som står mellom onder og må velge ett av dem, tvunget til valget mellom rettskaffen handling og rikholdig belønning, mellom å alliere seg med de mektige eller gå under sammen med de fromme. I RH møter du mennesker som har foretatt og som foretar valg, både det gode og det onde. Men så er Tolkiens univers velsignet enkelt å lese; de gode like umiddelbart identifiserbare som de onde er det, i motsetning til vår egen grå-grå verden av nyanser, kontektsualiseringer og forklaringer, hvor valget aldri er mellom de onde og de gode, men mellom hvem du tror på når alle fremstår som helt feilbarlige mennesker som gjør så godt de kan med de opplysningene og vurderingene de har. I Hobbiten finner vi fabeldyr og CGI-monstre så vemmelige og tegneserieaktige at de ikke kan fortelle noe som helst om de valgene vi står ovenfor i livet. De tretten dvergene er ikke utstyrt med personligheter utover at noen av dem, åpenbart for å tekkes den kvinnelige box office-faktor, er kjekke og atletiske, samt modige og rettferdige. Andre er fremstilt som fantasi-dverger flest; tykke og med store neser over flettede skjegg, grådige etter gull, øl og vold. Beorn er ubegripelig lite bjørneliknende selv i bjørneform og skuffende bemerkelsesverdig sjarmløs, borte er den varmen og tryggheten som han omgir seg med i boka, til tross for sin ville styrke. Fremstillingen av Myrkskog er kanskje det verste jeg har sett av etterligninger av skoger på film noengang. Det er som om de som er ansvarlige for fremstillingen aldri har sett en ekte skog i hele sitt liv; et sjelelig utmagret menneske som er vokst opp i Disneylands parker og genuint trodd at dette er det samme som uberørt urskog. De enorme og uutsigelig vakre landskapene på New Zealand, som gjør Ringens brorskap så oppsiktsvekkende vakker, er tilstede i Hobbiten også, men forsvinner inn i postproduksjonens tunge pensel; alt forsvinner inn i samme sentimentale stuing av postkortliknende kitch-bakgrunnsbilder, hvor datagenererte algoritmer kopulerer med andre algoritmer mens vi registrerer bevegelsene uten lidenskapen bak, der det ingen lidenskap er.

Den mest grunnleggende moralen i RH, den enkleste og dypeste læresetningen, er å gi slipp på sin egen makt, å tillate seg selv å være maktløs. Den mest grunnleggende moralen i H er, så vidt jeg kan forstå to filmer inn i trilogien, er å gripe makten over seg selv, slik at man kan påvirke ytre hendelser: altså å gripe makt. Det er som om, nei, slik er det: Peter Jackson vet ikke selv hva han sier i de to trilogiene, til tross for det enorme apparatet han igangsetter for å si det, til tross for at de er forfattet av samme bevissthet, til tross for at de finner sted i samme univers, med til dels samme karakterer. Men dermed fremstår også budskapet fra begge filmene eller bøkene tydelig: man må gripe makten over seg selv, slik at man kan gjøre det rette, men avstå fra makt utenfor seg selv, slik at man gjør det rette. Og det er grunnen til at så mye i RH omhandler mot; fortellingens plot er krig og kamp, men storyen er å avstå fra makt, og for å gjøre det må man ikke bare innrømme sin maktesløshet, man må innse sin kapasitet for smerte og skade, sin dødelighet og latterlighet, og til dette kreves mot, ekstraordinært mot. Og derfor ønsker RH å gi oss dette, å minne oss på hvordan vi kan holde motet i oss, føle frykt og likevel gjøre det som er riktig.

Hadde Peter Jackson oppfattet moralen i RH, ville han avstått fra sin egen makt i filmatiseringen av H, han ville frasagt seg ringens makt, og tillatt seg å være liten, å være en dødelig med begrenset myndighet i formidlingen av en myte, en sannhet om menneskethjertet, fremfor en reklameagent, en effektmaker, en mørkets tjener. Peter Jackson er et ringskrømt og filmene hans er Saurons løfter om belønning, nytelse og erobret lykke; på samme måte som Sauron startet han i det vakre som forfører av sitt publikum, på samme måte som Sauron trekker ham dem nå lengre og lengre ned i mørket.

Zaporogkosakker skriver brev til den tyrkiske sultan

er tittelen på et maleri malt i 1880 – 1891 av Ilja Repin. Et historisk maleri som viser de ukrainske zaporog-kosakkenes leder (deres ataman) Ivan Serko som i år 1676 skriver et brev til den tyrkiske sultanen Mehmet IV, som svar på hans krav om at kosakkene skal underkaste seg Det osmanske riket.

 

Ilja_Jefimowitsch_Repin_009

Ok, så bildet er ikke spesielt bedårende (kanskje med unntak av Julenissen, som tydeligvis har operert som kosakk tidlig i sin karriere [klikk på bildet for større versjon, da blir det umulig å ikke se det]). Men brevet Serko og hans kosakker skrev har en egen evne til å bygge et lunt rede i hjertet ditt og flytte inn for alltid. Originalbrevet finnes ikke lenger, men det finnes flere avskrifter og gjennom disse har man rekonstruert originalen. Den lyder omtrent sånn:

Zaporogkosakkene til den tyrkiske sultan.

Din tyrkiske Satan! Den forbannede Djevelens bror og kamerat, Lucifers sekretær! Hva slags helvetesridder er vel Du, som ikke en gang kan drepe et pinnsvin med Din nakne rumpe? Din hær sluker hva Djevelen spyr ut. Du er ikke verdt å ha kristne folk under Deg. Vi frykter ikke Din hær, og til lands og til sjøs skal vi slåss mot Deg. Knull Din mor! Du, Den babyloniske kjøkkengutt, makedonske tønnebinder, brygger fra Jerusalem, gjetergutt fra Alexandria, Store og Lille Egypts svinegjeter, armenske galte, tatarske sauebukk, skurk fra Podlia, Kamenats bøddel, verdens og underjordens dumrian, dertil en dåre framfor Gud, Djevelens avkom, sendraget i vår kuk, svinetryne, hesterumpe, rødhårede hund, udøpte skalle, knull Din mor!

Slik svarer kosakkene Deg, Din usling. Du kommer ikke en gang til å få vokte kristne svin. Nå må vi avslutte. Vi vet ikke hvilken dato det er ettersom vi ikke har noen kalender. Månen er på himmelen, året i boken, og det er samme dag hos oss som hos dere. Derfor: kyss vår ræv!

Konsjevoj ataman Ivan Serko med hele sin zaporogske hær.

 

Enhver analogi eller oppmuntring til dagens ukrainere og deres forhold til et eventuelt rike som truer med å sluke dem er helt tilfeldig og uintendert.

Tjukke slekta

Alt liv er beslektet. Vi er i slekt med alt. Selv ufyselige og små ting som bakterier og snegler og nakenrotter. Alt.

tree_of_life

Hvis du ikke vet hva Archaea (arkebakterier) er, kan kanskje følgende informasjon være fornøyelig:

  • de er encellede og mangler cellekjerne
  • de koser seg vilt i ekstreme miljøer – i syre, i salt, i tarmer, i torvmyrer, i oljereservoarer, i vulkaner, i varme kilder hundrevis av meter under havet
  • man aner ikke hvor mange slag eller arter det finnes av dem
  • de kalles arkebakterier eller urbakterier fordi de lever i miljøer som ligner miljøet på jorda tidlig i jordas historie, ved livets begynnelse
  • og dette er Haloquadratum walsbyi, den første arkebakterie-arten som ble oppdaget i genus Haloquadratum:

Haloquadratum_walsbyi00

  • hvorfor den har valgt å være en del av Microsofts markedsapparat er ikke godt å si. Bortsett fra at den er mikroskopisk og myk. Hei, vent litt…

 

Et tegneseriekart over litterær konflikt

conflict in literature

 

Mange flere halvgode litterære striper på hjemmesida til Snider.

 

Cappelens Forslags Konversasjonsleksikon

De visjonære og handlekraftige mennene bak Cappelens Forslag bokhandel gir ut Cappelens Forslags Konversasjonsleksikon – der de gamle konversasjonsleksika hadde som oppdrag å stanse konversasjonen ved å gi harde fakta til å avgjøre og avslutte enhver diskusjon, har CFK som oppdrag å starte konversasjoner. Et regelrett smörgåsbord av skandinaviske samtidsforfattere utlegger sitt leksikale overskudd, mellom aldeles nydelige, skinninnbunde permer.

Se boka ta form her.

Cappelens Konversasjonsleksikon Prøvetrykk lavoppløselig

Mer info om boka her.

Boka er tidløst idiotisk vakker og finansieres utenfor støtteordninger, etablerte forlag, kjedebokhandlere, distribusjonsavtaler, markedsføringskampanjer, etc. Kun grasrot, pøbbprat og elektronika.

Boka finansieres av crowd funding, som vil si at dens levevilkår avhenger av the kindness of strangers. Det er deg, det, venn.

Støtt saka, støtt gode ideer, støtt kunsthåndverk som vil lyse av kulturell kapital hundre år etter at Operaen har sklidd ned i vannet.

Russell: filosofi er en eksistensiell oppgave

Den britiske analytiske filosofen Bertrand Russell var opptatt av matematikk og logikk og er en av de viktigste pådriverne i utviklingen som har ført til dagens filosofi; en scientistisk, analytisk og i det hele tatt ganske livsfjern akademisk aktivitet.

Men Russell var like opptatt av at filosofi skulle ha et eksistensielt tilsnitt; at filosofi er en eksistensiell oppgave:

Russell revives an ancient conception of philosophy as a way of life in insisting that questions of cosmic meaning and value have an existential, ethical and spiritual urgency. (…)

Socrates argues in the Republic that the philosopher’s pursuit of truth involves reorienting his whole soul towards the good, as well as theoretical clarification of what the soul is and what its good consists in. Aristotle developed this idea through his virtue ethics, which shows how our characters can be formed, in practice, in accordance with what is good for us – our happiness and fulfilment as human beings. Russell stands in this tradition, arguing that «if philosophy is to play a serious part in the lives of men who are not specialists, it must not cease to advocate some way of life». (…)

In his 1946 essay [Philosophy for Laymen], Russell teaches his «laymen» readers to think more objectively about emotive issues: «When, in a sentence expressing political opinion, there are words that arouse powerful but different emotions in different readers, try replacing them by symbols, A, B, C, and so on and forgetting the particular significance of the symbols. Suppose A is England, B is Germany and C is Russia. So long as you remember what the letters mean, most of the things you will believe will depend upon whether you are English, German or Russian, which is logically irrelevant.»

Of course, it is easier to master this kind of technique than to apply it in situations when it is most needed – at times of crisis, stress, or emotional turbulence. But this is precisely why philosophy is not just an intellectual exercise, but an existential task that – as Aristotle saw so clearly – requires patient practice.

Ene og alene kopiert fra http://www.theguardian.com/commentisfree/2014/jan/06/bertrand-russell-everyday-value-of-philosophy, som er del 7 av en serie om den fantastiske filosofen og fredsmannen Bertrand Russell (1872 – 1970).

Bertrand Russell

Hele Philosophy for Laymen her.

How Is Your Heart?

How Is Your Heart?

during my worst times
on the park benches
in the jails
or living with
whores
I always had this certain
contentment-
I wouldn’t call it
happiness-
it was more of an inner
balance
that settled for
whatever was occuring
and it helped in the
factories
and when relationships
went wrong
with the
girls.

Charles Bukowski

Bukowski er med andre ord en stoiker: det viktigste er indre ro, uavhengig av ytre omstendigheter. Fraværet av metafysisk filosofi i Bukowski peker spesifikt mot Epiktets stoisisme. Epiktet er cool, han.

Merket med ,

Kjønn og kapital

En ufordøyd tanke:

Kvinnen som råvareleverandør: melk og barn. Kvinnen som u-landsøkonomi; mannen som i-landsøkonomi, som foredler. Verdiskapningen ligger i foredlingen, profitten akkumulerer i dette leddet.

Fra snl.no: Utviklingsland, u-land, generell betegnelse på land med svak og ofte ensidig utviklet økonomi, og som har oppnådd en lavere grad av sosial og økonomisk utvikling enn industriland (i-land, også benevnt utviklede land).

Merket med

Filosofi er ideologi

Svar på livsspørsmål gis av ideologi.

Vestens erfaringer med ideologisert massemord gjør at vi skyr ideologier, og dermed skyr vi svar.

Uten den kalde krigen, varmes våpnene. Platon hevder at rettferdighet er balanse mellom motstridende krefter.

Legges hovedårene tørre, renner vannet inn i andre elver.

For hver profet som skapes, fødes hundre etterfølgere.

Når filosofien ikke vil være ideologi, vil ikke-filosofien gjerne være det.

Ikke-filosofien er ikke det verden trenger. Vi er allerede irrasjonelle nok.

Filosofi må ha motet til å være ideologi.

 

(beklager liksom-aformismene her)

Merket med , ,

Hvorfor man skal stille spørsmål hele tiden

Hvorfor er det viktig å stille spørsmål hele tiden?

Svaret på dette, formulert av Clayton Christensen, Kim B. Clark Professor of Business Administration, Harvard Business School:

Questions are places in your mind where answers fit. If you haven’t asked the question, the answer has nowhere to go. It hits your mind and bounces right off. You have to ask the question – you have to want to know – in order to open up the space for the answer to fit.

Å stille spørsmål betyr ikke å avvise noe, det betyr å akseptere noe. Ved å stille spørsmål på forelesningene du går på eller til avisene du leser eller i møtene du er i, åpner du bevisstheten og lager plass til kunnskapen som noen prøver å formidle til deg.

Merket med ,